Ferske spor – uke 23/2018

Av: Victor Josefsen, Stian Bjørnsson Hope, Geir Qviller og Rolf Andersen

Bellman – Just Like A Dream
Bellman aka Arne-Johan Rauan fra Larvik er ute med ny singel. «Just Like A Dream» er drømmepop, men ikke av den rent elektroniske sorten de fleste andre drømmepop-utøvere sysler med. Bellman kombinerer det akustiske og elektriske, og gjør det smakfullt. Akustisk gitar introduserer «Just Like A Dream», en trancederende låt med melodiøse, hektende keyboards/piano-«snutter» og etter hvert svevende og delikat gitar-støyslør i horisonten, ‘a la Slowdives «Catch the Breeze» og «Avalon». I det hele tatt, en  fengslende miks av drømmepop/shoegaze/singer-songwriter. (V.J.)

Parquet Courts – Back to Earth
I 2013 sjarmerte Parquet Courts meg grundig i solsteiken på Øyafestivalen, herlig nervøs post-punk fra USA har aldri vært en uting. Årets album «Wide Awake!» har fremdeles en god porsjon av den gamle sounden, men Parquet Courts eksperimenterer også med bluesfunk, folkrock og dansbar punk. «Back to Earth» har et stemningsskapende piano som minner meg om The Specials’ «Ghost Town», godt underbygget av Austin Brown på synth og Andrew Savage lakoniske vokal. Et sprikende album toalt sett, men det er godt å se at de bryter monotonien, her bør det være noe for enhver.  (S.B.H.)

HMLTD – Pictures of You
Nei, det er ikke en cover av The Cure. Skittent, men likevel rent, sexy og maskinelt – HMLTD har tatt et langt skritt mot det kommersielle med denne singelen, ikke minst på produksjonssiden. Er massene klare for disse glam/artrockerne eller er kantene fortsatt for skarpe? Og hva kommer etter denne låta? Jeg vet ikke, men jeg gleder meg til å følge med. (R.A.)

Oneohtrix Point Never – Black snow
Ny skive og Lopatin skuffer aldri. «Age Ff» er en mashup av mye rnb, litt folk og jazz, new age og avant garde i syntetisk tapning. «Black snow» er vel et av de streiteste kuttene derfra, den er myk, lavmælt og melodisk. (G.Q.)

Emilie Nicolas – Dark Matter
Joda, om det skulle være noen tvil, så er det solide låtmaterialet fra debutalbumet «Like I’m A Warrior» minst like solid på det nye albumet «Tranquille Emilie». Igjen er stemmen til Emilie  i fokus, vokalen hennes fungerer like mye som et instrument i seg selv, bare hør på «Dark Matter», en låt i omtrent samme elektronika-tapning som låtene på debuten. Mer Emilie Nicolas. (V.J.)

The Low Frequency In Stereo – Elevated / Desecrated (Closing Eyes Celestial Arkestra mix)
Norges definitive psych- og dronemestere er tilbake med en ny utgivelse, og det med en drømmende og fin Closing Eyes-remix av «Elevated / Desecrated» fra The Low Frequency in Stereos siste album «Pop Obskura». Les også plateanmeldelse av Closing Eyes’ «Soft Years». (R.A.)

The Mover – Dark Comedown
Oldschool maskintekno for dommedag; fiendtlig, men catchy og dansbar. Fra den nye plata «Undetected Act from the Gloom Chamber». (G.Q.)

DRM Klikk – Det vakke sånn det skulle bli
Jeg langt ifra er noen hip-hop kjenner, bare så det er sagt, uansett, «Det vakke sånn det skulle bli» fra DRM Klikks nye EP «Slepen» er en sløy, cool låt (om ståa til aldrende hiphoppere) som smyger seg framover med downbeat tempo og jazza influenser. Sjekk også videoen til «Representerer» fra samme EP. Lørdag 23. juni feirer DRM Klikk med festkveld på Rockefeller. Med seg i sekken har de det beste fra 10 år, nye låter og gjester. Mer DRM Klikk. (V.J.)

Aïsha Devi – Hyperlands
Stemningsfull østeninspirert låt med eterisk vokal og mykt glinsende metalliske lyder. Fra den nye plata «DNA Feelings». (G.Q.)

Frøkedal – Treehouse
Denne har vært en gjenganger i tropevarmen i Tigerstaden. Enda en popkomposisjon av gjennomgående høy kvalitet signert Frøkedal. Mer Frøkedal. (V.J.)

Lucrecia Dalt – Tar
Minimale beats og lavmælt vokal i en hypnotisk og meditativ låt fra den flotte nye plata til Dalt, «Anticlines». (G.Q.)

Françoise Hardy – Dors mon ange
Yé-yé-bevegelsen hadde sin absolutte prime på 60-tallet, unge jenter framførte coverlåter fra England og USA og fikk stor suksess i Europa, spesielt i Frankrike. France Gall var en av de store, hun var kun 16 år da hun slapp debutalbumet, og vant Eurovison året etter, eller Melodi Grand Prix som jeg liker å kalle det. Gall forlot oss sørgelig nok tidligere i år, og for noen år siden holdt vi på å miste chanteuse nummer 1, Françoise Hardy også. Kreften er dessverre ikke på vikende front, men Hardy gir seg ikke så lett og slapp det 24. studioalbumet, «Pesonne d’Autre», for en drøy måned siden. «Dors mon ange» er en coverlåt av det finske gothbandet Poets of the Fall, hennes hviskende fløyelsesmyke vokal er fremdeles intakt, og til tross for en svulstig gitarsolo i 80-tallsstil fremfører hun smygende popmusikk forførende og elegant. Vive la France! Les også: Babypop/Et tenåringsfrieri fra Frankrike (S.B.H.)

Blaine L. Reininger – Mystery & Confusion / Ash & Bone
I fjor ble Blaine L. Reiningers plate, han dannet legendarisk Tuxedomoon sammen med Steven Brown, klassikeren «Night Air», opprinnelig utgitt på bl.a. belgiske  «Les Disques du Crépuscule», relansert med ekstra spor, bl.a. en remix av The Residents. Det hele remastret fra de originale analoge mastertapene. Blaine L. Reininger turnerte sporadisk med Tuxedomoon fra slutten av åttitallet, og kom med for fullt rundt 2004, på plata «Cabin In the Sky», og var med da Tuxedomoon gjestet Vulkan Arena 29. mai 2016. «Mystery & Confusion», «Ash & Bone» og resten av låtene på «Night Air» er «skjulte» perler for mange, kan jeg tenke meg. I år kom for øvrig Blaine L. Reininger med ny sterk plate titulert «The Blue Sleeps».  Det er dette jeg kaller Europop! Les om labelen Les Disques du Crépuscule. Utforsk også den andre belgiske toneangivende labelen Crammed Disc. (V.J.)

Wire – Mannequin/Practise Makes Perfect/I Should Have Known Better
Wires tre første album blir nok en gang utgitt på ny, og er det egentlig nødvendig tenker du kanskje. JA! Det kan aldri bli nok Wire. «Pink Flag» (1977), «Chairs Missing» (1978) og «154» (1979) er alle bautaer i Wires katalog, og bør befinne seg i et hvert post-punk hjem. Jeg har kun de døve utgivelsene fra 4 Men With Beards på vinyl fra før, så det blir en gledens dag for min del når disse lekkerbiskene kommer på Wires eget selskap Pink Flag 22. juni. Les også: Wire i 40 år! (S.B.H.)

Astrobabes – Singel
Gitarene er mikset relativ lavt, slik flere Oslo-poppunk band gjorde på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, uten at det går på bekostning av drivet, tvert imot, det er god balanse i miksen, man behøver ikke å pøse på alt man har av instrument-skyts til å gjøre vei i vellinga, ofte er det motsatte resultatet. «Singel» er en fengende punk-med-en-dæsj-pop låt med fengende refreng. Vel utført debut. Lørdagen 16. juni spiller Astrobabes på deres egen festival Betong Punk & BBQ på Chateu Neuf. Noen av de de andre som spiller der er Sassy Kraimspri, Exploding Head Syndrome, Kompass,  Forgetaboutit, The Ida og Pappasaft-coverbandet PartyVenstre. (V.J.)

Astmatisk Gapskratt – Ræis Dæ Opp!
Astmatisk Gapskrat er fra Steinkjer og «Ræis dæ opp» fra debutplata deres «Heller fargerik enn kald». Valget sto mellom låtene «Ung og radikal», «Ekkokammer/Katzenjammer» og «Ræis Dæ Opp!», det ble den siste (de to andre er dog like bra), en energisk pønk/metal-hybrid med gutsy & hektende refeng. (V.J.)

The Business – No One Likes Us
Mer punk, nærmere bestemt Punk/Oi!. The Business fra Sør-London la inn årene i 2016  da vokalist Micky Fitz døde av kreft samme år (RIP). Her en forsinket hyllest fra oss med knallåta «No One Likes Us». Jeg anbefalte den også i 2014, der jeg «la  ved» hele teksten. Sjekk. (V.J.)

Shot At Dawn – Legendary / Grind
Et stykk Astrobabes har bakgrunn fra oppløste Shot at Dawn, her snakker vi, for noen låter! «Legendary» & «Grind» er fra Shot At Dawns siste slipp, EP’en «Legendary» fra 2016. Les anmeldelse. Og Se & Hør knallåta «White Trash Metal Brigade» her. (V.J.)

Haust – White Trash Extravaganza
En annen låt med «White Trash» i låttittelen er Hausts kontante og fresende «White Trash Extravaganza». Grunnen til at den er med på denne ukas ferske spor spilleliste er årets Fysisk Fest 15-16. juni. Festen markerer både 10-årsjubileet til Fysisk Format og til Hausts plate «Ride the Relapse «som ble gitt ut eksakt 16. juni 2008. Haust spiller skiva i sin helhet på festivalen sammen med en bunsj andre fine band: Fredag: Duvel, Haraball, Attan, The Good The Bad And The Zugly, Sibiir Lørdag: Insomniac Bears, Hilma Nikolaisen, Kollwitz, Haust (V.J.)

Kollwitz – Horizon
Nå beveger jeg meg egentlig igjen langt utenfor ferske spor konseptet, men det er ikke første gang det skjer akkurat, og siden Kollwitz er et av banda som spiller på Fysisk Fest 15-16. juni må de med. Kollwitz innehar en intensitet og (ur)kraft få band Norge toucher. «Horizon» er å finne på plata «Dissonance» som jeg kåret til årets beste norske album i 2016. Mer om Kollwitz. (V.J.)

Johnny Marr – Hi Hello
Jeg mener bestemt at The Smiths er et av verdens beste band, jeg har spilt dem jevnlig de siste 35 årene og fortsetter nok til krampa tar meg. Soloplatene til Johnny Marr har jeg dog aldri satt meg noe særlig inn i, bare et overfladisk lytt her og der hvor jeg kjapt har konkludert at, nope, The Smiths er bedre. Urettferdig kanskje, Morrissey har jeg tross alt kjøpt rubbel og bit av, så hvorfor ikke gi hans gamle våpendrager en sjanse også? Det enkle svaret er jo at The Smiths faktisk var bedre, og Morrissey har laget noen udiskutable klassikere gjennom tidene. Med smakebitene fra Marrs kommende album «Call the Comet» kjenner jeg derimot at det er på tide å gi fyren kjærlighet. «Hi Hello» er en supersmidig låt som lett fremkaller minnene til The Smiths’ «There Is a Light That Never Goes Out» i instrumenteringen, og Patti Smiths «Dancing Barefoot» i enkelte temaer. Johnny Marr har reist kjerringa, og det skulle ikke forundre meg om han endelig kommer ut av Morrisseys klamme høyrevridde armhule. (S.B.H.)

bob hund – Dansa efter min pipa
bob hun inntok Høvikodden Henie Onstad Kunstsenter søndag med konsert og foredrag med kunstneren bak bandets unike visuelle univers, Martin Kann, bob hund-låter i korpsdrakt, kunstutstilling m.m. I tillegg ble det et eksklusivt musikkslipp denne dagen. Dobbeltsingelen «Ett fall och en lösning» i et meget limitert vinylopplag. – Når jeg hørte Bob Hunds «Ett fall & en lösning» første gang, visste jeg ikke at det var en cover av Pere Ubus strålende «Final Solution», men jeg tror faktisk jeg holder en knapp på svenskene, skriver min oppegående kollega Stian Bjørnsson Hope i Her er noen av våre favoritt coverlåter. «Dansa efter min pipa» er en frisk og potent bob hund-klassiker fra plata «Stenåldern Kan Børja», 2001. Bob Hund – Kompromissen  (V.J.)

Weezer – Africa
Det er tydeligvis stor makt i barns små twitterfingre, 14-årige Mary fikke endelig oppfylt ønske sitt om at Weezer skulle covre Totos «Africa». Jeg har alltid vært svak for «Africa», den ble spilt mye på klassefest tidlig på 80-tallet, og jeg blir fremdeles glad når den dukker opp på radioen. Weezer har lagt seg veldig tett opp til originalen, ingen radikal makeover med andre ord, og godt er det. Du kødder ikke med Toto! Weezer spilte like godt inn «Rosanna» også når de først var i gang, den andre gode Toto-låta, men jeg håper det stopper der, «Hold the Line» kan Toto få ha i fred. (S.B.H.)

Haakon Ellingsen – John Waynes datter
Haakon Ellingsen kommer med ny plate, «Blåbær», 7. september. Jeg plukker derfor fram  den melodiøse og brillefine singelen «John Waynes datter», en av fjorårets «skjulte» låtperler. Med på låta er Lars Lillo-Stenberg på bakgrunnsvokal, Gaute Storsve (Weserbergland) på bass og el-gitar, Kjersti Løken på trompet, Lars Fredrik Frøislie (Wobbler, Tusmørke, White Willow m.m.) på trommer, tamburin og munnspill, mens Haakon Ellingsen (When, The Last James) styrer resten. Lars Fredrik Frøislie er produsent. «John Waynes datter» er country og pop i skjønn forening. Iørefallende som bare det, med lekker åpen produksjon og vinnende koring/bakgunnsvokal av Lars Lillo-Stenberg. Mer om singelen. Mer om Haakon. (V.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘

Sjekk også:

Tidligere utgaver av «Ferske spor»