Clinic: Klinisk kunstrock fra Liverpools største sønner
Tekst: Bent Inge Hvitstein
Et av verdens mest undervurderte band bør få litt anerkjennelse. Enkelte vil nok hevde at jeg tar for hardt i når jeg kaller Clinic Liverpools største sønner (et stort musikkengasjement fører gjerne til noen overdrivelser), men det er tross alt en stund siden The Beatles regjerte. Og fotballklubbene i byen er heller ikke mye å skryte av for tiden.
Etter åtte album, i tillegg til en samleskive bestående av b-sider og rariteter, og noen EP’er samlet i én utgivelse («3EPs»), har de nok materiale til å fylle en helaften med mange ulike stemninger. Clinic er vorspiel, fest og nachspiel på en gang. De kan følge deg hele veien, uten at du noen gang går lei og vil bytte band. Tvert imot, dagen etter, når hodet verker og inntrykkene fra dagen før forsøker å feste seg, kan du sette på Clinic igjen. Behagelige toner og en mykere utgave av Thom Yorkes vokal får deg i form. Ade Blackburn høres nærmest likegyldig ut der han sløvt lirker ut av seg noen strofer, i låter som skaper magiske og hypnotiske øyeblikk. Sekunder senere freser han i takt med sinte gitarer.
Det kan ta litt tid før man blir vant til å leke med Clinic; de varierer stort i både stil og støynivå og inntrykkene er mange. Da er det godt å vite at klassiske gromlåter har en tendens til å snike seg inn på deg etter flere høringer. Slik er det også med Clinic. Få band har en så god rytmesans som denne kvartetten. Det er rett og slett er umulig å forlate dem uberørt.
En sammenlikning med Radiohead er ikke helt gal, både vokalt og stilmessig, men Clinic gjør det likevel så elegant og egenartet at de ikke fortjener denne sammenlikningen. Ingen forringelse av Radiohead (jeg er en stor fan), men Clinic fortjener å bli hørt med åpne ører, uten at det blir pekt på likheter med andre band. De er litt mer ujevne i kantene enn Radiohead, litt mer urytmiske. Ja, jeg vet at jeg nettopp ga dem skryt for sin rytmesans, men deres form for rytme er til tider utradisjonell.
Jeg har sett mange forsøk på å beskrive musikken til Clinic. Blant annet dub, surf-rock, psych, doo-wop og britisk jazz. I bandomtalen til Oslo Psych Fest i fjor høst ble både kunst-punk, elektronisk post-punk og krautrock nevnt. Alle disse merkelappene er samlet sett en god oppsummering, men samtidig et bilde på hvor vanskelig de er å putte i en musikalsk bås. Og hvorfor må de ha en merkelapp hengende ved seg?
Debutalbumet “Internal Wrangler” fikk i sin tid (kom ut i 2000) mange godord slengt etter seg. Blant annet satte Pitchfork karakteren 9.3 på skiva.
Etter dette har mottakelsen fra kritikerne vært noe variabel, men bandet har holdt på sitt hele veien. Med skiva “Bubblegum” (2010) tok de dog et lite steg inn på et sidespor. Litt mer psykedelia og mindre skrangling, låtene ble dratt ut i lengde, og de ble i det hele tatt mykere i uttrykket. Denne skiva har også sine kvaliteter, selv om den i mine ører ikke når opp til deres beste nivå. De siste to skivene har derimot fått musikken tilbake på det gamle sporet. “Free Reign” og “Free Reign II” inneholder de samme låtene rent tittelmessig, men oppleves likevel som to ulike skiver. For det første er låtrekkefølgen snudd på hodet. Sisteskiva er også en slags remix av den første, men ikke det vi forbinder med en klassisk remix-skive. “Free Reign II” kan sies å være en forbedret utgave av “Free Reign”. Begge skivene låter fortsatt på alle måter som det man ønsker seg av Clinic.
Totalpakken er et band som tar den svingete veien til heltestatus. Noe som bekreftes ytterligere av at varemerket deres på konserter er operasjonsmasker. Clinic på en god dag er elektroniske popbølger, orgeltoner og andre lyder og stemninger som flørter med blant annet arabisk ørkenmusikk. De er energiske bassriff, gnistrende gitarer, og en vokalist som skifter mellom å være nonchalant og en fresende rebell. Som en svoren fan gjennom mange år, kan jeg ikke si annet enn at Clinic stort sett bare har gode dager. De stjeler litt fra alle genrer og epoker i moderne musikkhistorie. De hører hjemme i alle tiår fra 60-årene og frem til idag, de er alt fra garagerockere til begravelsesagenter.
Det er forfriskende med band som ikke følger allerede opptråkkede stier i musikkbransjen, men velger å gjøre det en ekte musikalsk sjel bør gjøre: skape den sammensetningen av instrumentering og lyder som de selv føler for. Clinic forblir upåvirket av popularitetsformler. Inntil det dukker opp nytt materiale, anbefaler jeg nye lyttere å begynne med “Internal Wrangler”. Jobb deg så gjennom skivene på den måten du måtte føle for. Nytelse er garantert.
Clinic treffes på http://www.clinicvoot.org
Discografi:
“3 EPs” (1999)
“Internal Wrangler” (2000)
“Walking With Thee” (2002)
“Winchester Cathedral” (2004)
“Visitations” (2006)
“Funf” (2007)
“Do It!” (2008)
“Bubblegum” (2010)
“Free Reign” (2012)
“Free Reign II” (2013)
Sjekk også:
Oslo Psych Fest 2015: Clinic (UK) + Electric Eye (N)