Tusmørke: Vidsynt gyngene prog

– Vi ville egentlig kalle plata «Songs from the Bog», pga. Jethro Tulls «Song from the Wood» og at dette var sanger fra myra. I tillegg er «bog» nord-engelsk for «dass». Etter en stund syntes vi ikke dette var så morsomt likevel. «Electric Bog Body Music» var en annen tittel som ikke sto seg. Så da blei det «Nordisk Krim», for å jæklas med krimfans og snylte på suksessen til Jo Nesbø og hva de heter alle sammen, som selger i bøtter og spann i Storbritannia innen sjangeren Nordic Noir/Nordisk krim. Det er også artig at moselikene ble antatt å være ofre for kriminalitet da de blei funnet i myra, foreleser Benedikt Momrak, bassist, vokalist og selvutnevnt diktator i Tusmørke, som er ute med dobbeltalbumet «Nordisk Krim» på Karisma Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Terje Skår (front,) Andrea Chirulescu, Nadia Shehata, Helge Taksdal

«Nordisk Krim» er et ellevilt, voldsomt overflødighetshorn av ei plate med sitt overveldende villniss av utenomjordisk musikk, tempo- og stemningsendringer, musikalske ablegøyer og historie referanser.

Utgangspunktet er en slags 1970-talls skattekammer av frikerfolk, Canterbury folk, prog, progg, psyche og psykedelia, men her er også plass for hardrock, heavy metal, black metal, krautrock, elektronisk rock og litt av hvert annet moderne eller arkaisk, obskurt eller kanonisert.

Fra de eksentriske lytteperiskopene og nitidige studier av gamle bøker og filmer frembringer Momrak-brødrenes og deres musikalske lekekamerater gyngende, frivole melodier som trer frem med hallusinatorisk kraft. Magi, myrlik, folkeeventyr, hedensk tro og tankesett, mumier og ghouls er bare noe av det vi sveiper innom denne gangen i skumringens musikklaboratorium.

Vi lot oss invitere med på en historieleksjon med de musikalske og historiske vitenskapsmennene om bandets arkeologi og samtid, musikkens trolske kraft, og ble opplyst om veien fra Twisted Sister-plagiatører, via rap og Dj’ing til den vanskelig karakteriserbare eller mangehodede psykedeliske bindestreks-progen de bedriver i dag på sitt tiende album, og lar oss overbevise om at gynget finnes i mørkets hjerte og bak de mørkeste hemmelighetene.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva er deres forhold til demring eller skumring?

Benediktator: Demring og skumring er magiske, tvetydige; man vet aldri om man ser riktig eller om sansene spiller deg et puss. Tusmørke ble valgt fordi det assosieres med det trolske og eventyrlige, med alver og de underjordiske; jeg var også veldig opphengt i tegneserien «Skumringens venner» av Bourgeon på den tiden da vi valgte bandnavnet rundt 1994. Jeg la jo merke til at serien het «Tusmørkets kammerater» på dansk, ha ha! Hos Bourgeon er det en blanding av faktisk historie, folklore, fakelore og fantasy, som det er mye av i tekstene til Tusmørke, også. Jeg er veldig glad i fabuleringer rundt hva som kunne vært og en «suspension of disbelief» der du gir slipp på å skille fantasi og virkelighet. Jeg ville for eksempel veldig at hobbiter skulle være virkelige da jeg var ung, til jeg til slutt endra navnet mitt til Meriadoc i Folkeregisteret for at drømmen skulle gå i oppfyllelse.

Krizla: Vi tenkte vel også at ordspillet på tusser og tusmørke passet godt til musikken vi spilte i starten, som var middelalderinspirert psykedelisk folkrock. Men «tus» er forvansket fra nederlandsk og betyr «mellom», altså ikke lyst og ikke mørkt. Likevel, det er jo i halvmørket det magiske er nærmest. Som barn var jeg veldig opptatt av alver og de underjordiske, folketro og overtro. På hytta i Langlim i Telemark var jeg overbevist om at jeg hadde funnet nedgangen til de underjordiskes rike under en stein bak hytta. Det var mye skrekkblandet fryd forbundet med skogen og alvene, og dette passet bra til musikken vi ville lage i Tusmørke.

Bandet har også vært kalt Sativa, Withywindle og Elektrisk Tusmørke. Fortell om de ulike epokene og navnebyttene og veien frem til det nåværende navnet.

B: Sativa var en kortvarig (og dårlig!) idé som kom opp da vi trengte navn på en demo vi spilte inn hos Jørn Andersen (Colours). Jeg husker at han syntes det var skikkelig teit, ha ha! På den tida var det veldig mye bruk av cannabisblader på plater og merch, vi hørte på The Black Crowes, Cypress Hill, Judgment Night-soundtracket osv. Cannabissymboler var liksom edgy og tøft, så vi ville vel bli assosiert med det. Vi hadde også forlest oss på Freak Brothers, Gateavisa, Ptolemaic Terrascope og Crohinga Well. Vi hadde et veldig teoretisk forhold til dette, da. Den eneste narkotikaen vi faktisk hadde sett var i en koffert som politiet hadde med i gymsalen på skolen for å skremme barna til å være straighte. Epoken bar preg av at 60-tallet og hippiemoten var tilbake, med slengbukser, lang hår og «Groove Is in the Heart» med Deee-Lite. Piercinger blei populært litt etter. Vi var noen små hipstere, da, og kasta oss på trendene, dro til London etter komfen for å finne slengbukser og gikk med ærbødig mine inn på Mothership Connection, American Used Clothing, Piraten og Mitt Skattkammer i Oslo. Den gangen het det ikke hipster, da, men moteløve.

Withywindle er fra «Ringenes herre», det er ei elv eller en bekk som renner gjennom Gammelskogen der Tom Bombadil bor. Vi prøvde å få i gang et label som het The Old Forest på den tida og hadde også ei fanzine som het Old Man Willow, så alt var knytta til den delen av «Ringenes herre» som var utelatt fra tegnefilmen av Ralph Bakshi. Til min store glede ble Tom Bombadil utelatt fra filmatiseringa til Peter Jackson, også. Den siste biten uberørt natur i «Ringenes herre»!

Elektrisk Tusmørke het vi en kort periode da den akustiske trioen Tusmørke blei utvida med Andreas Prestmo (Wobbler) på bass, jeg bytta til elektrisk gitar og Håkon Andersen bytta ut bongos med trommesett. Elektrisk Tusmørke blei til Les Fleurs du Mal da vi flytta til Bærum. Vi spilte inn en demo, den er med på CD-utgaven av den første skiva til Tusmørke, «Underjordisk Tusmørke».

K: Sativa og Withywindle var navn som ikke traff helt og vi holdt aldri konserter under disse navnene. Elektrisk Tusmørke derimot var en variant fordi vi gikk fra akustisk til elektrisk på en konsert på utestedet Kick i Skien, der Andreas Prestmo som nevnt ble med på bass. Det var en direkte forløper til at bandet ble til Les Fleurs du Mal, men jeg spilte blokkfløyte og ikke tverrfløyte. Det var første gangen jeg opptrådte i hjemmesydde middelalderklær, for øvrig, noe jeg har holdt på med siden. I flere år gikk jeg kun i slike klær, den grønne trollmannkappa var allværsjakka mi. Men, det ble så mange plagsomme henvendelser fra folk som drev med live role play at jeg ikke syntes det var så fett til slutt. Da Harry Potter-filmene kom, ble det umulig å gå med kappe offentlig uten å bli assosiert med den driten der, så jeg la hele stilen på hylla. Harry Potter ødela livet mitt.

Benedikt og Kristoffer, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

B: Det blei alltid spilt mye musikk hjemme, radio til frokost, stor platesamling med bl.a. Folque, Kebnekajse, Easybeats, Black Widow, Jimi Hendrix og de fantastiske samleplatene «Follow Me!», «A Psychedelic Trip to Underground» og «Super Blues World». Naboen hadde en enorm samling av alt mye mulig rart, særlig heavy metal. Han spilte musikk på verandaen hele sommeren. Vi fikk låne plater og tok dem opp på kassett. Allerede da var det vanligere for oss å ta opp bare de beste låtene, ikke fordi vi visste hva en mixtape var, men fordi vi som regel bare hadde én opptakskassett, men kunne låne så mange plater vi ville. Husker mutter’n satte foten ned ved Venom, pga. låta «Satanachist», ha ha! Djeveldyrking var greit, men ikke noe nazi-greier, takk. Vi hadde også tilgang til musikkvideoer fra Sky Channel og seinere MTV. Vi blei bombardert av inntrykk, marinert i popkultur. En kompis av foreldra våre var journalist og ga oss bunkevis med OKEJ, så gutterommet blei sakte tapetsert med utklipp av sminka karer med høyt hår. Kiss blei etter hvert en besettelse. Fetterne våre lagde en kassett med diverse fet metal da vi var 7 år, og vi kicka på Motörhead, Judas Priest, W.A.S.P., Mötley Crüe, Saxon, Dio og Europe.

Fatter’n spilte alltid høy musikk i bilen, jeg tror det bidro til å oppdage KICKET ved å watte opp musikk du digger og bare få en helt fantastisk følelse i kroppen, at du blir gira, gladsinna, elektrisk, tøff i trynet, alt det der, når du kjører fort i Lada og bare BLÆSTER «La Grange» med ZZ Top. Så hvorfor lidenskap for musikk? Det er fordi den rette musikken til rett tid kan endre hele opplevelsen av virkeligheten, snu humøret, skape et øyeblikk, få deg gjennom og ut på andre siden til et sted du heller vil være. Jeg snakker ikke bare om å sette på no gla’musikk når verden er lei, heller, jeg elsker å dykke ned i kjelleren til «Requiem» av Alfred Schnittke, for eksempel, eller «Heresie» av Univers Zero. Det er så mange mulige følelser, så mange umulige reiser.

K: Lysten til å spille i band oppsto tidlig. Jeg fikk min første musikalske oppvåkning da jeg hørte «I Wanna Rock» med Twisted Sister i 1984, da var jeg seks år og følte at heavy var min greie. Lysten til å starte band var der med en gang. Benedikt og jeg samla på kassetter og fikk tatt opp mye fra fetterne våre på et tidlig tidspunkt. De var først ledestjerner for heavy, men introduserte oss også tidlig for Roky Erickson, 13th Floor Elevators og Linton Kwesi Johnson. I barndommen gikk det i Dio, Judas Priest, W.A.S.P., Accept og Iron Maiden, men også mer klassisk hard rock som Deep Purple og Thin Lizzy. Etter hvert ble Kiss et favorittband. I starten var det jo hele pakka med heavy jeg syntes var fascinerende. Hard musikk, folk som så helt sinnsyke ut, tidvis ganske mystiske videoer, demoner, nagler og ruiner. Vi hadde Superchannel og kosa vårs med Monsters of Rock. Mutter er gammal kvinnefronter og hata alt dette her. Det gjorde det bare enda mer forlokkende. Da jeg ble rundt 14 hadde jeg for lengst vokst fra heavy, følte jeg. Da var det fatterns gamle platesamling som ble grundig gjennomlyttet, særlig Jimi Hendrix og den mystiske samleplata «Follow Me!», med band som Pearls Before Swine, Blue Cheer og Eyes of Blue. De neste årene var det psykedelisk rock som interesserte meg mest, etter hvert også progrock, spesielt Jethro Tull, Yes og Gentle Giant. Canterbury-scenen med Soft Machine, Egg og Henry Cow har også ligget mitt hjerte nært. Musikk var identitetsskapende fra starten. Hørte du på heavy var du OK, liksom. Slik var det hele barndommen, jeg hata A-ha og Glenn Medeiros og elska alt av heavy, til og med Spinal Tap, som Jeg ikke skjønte var kødd. Senere har det vært samme greie med prog og psych, men med litt sterkere kritisk sans. Hører du på prog? Da er du OK. Hører du på Marillion? Da har vi ikke noe å snakke sammen om, likevel.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

B: Det første bandet vi hadde var vel The Rulling Tullings på barneskolen, med egne tekster til kjente melodier, framført på hjemmelagde instrumenter. Vi fikk spille konserter i musikkrommet for alle de andre klassene på skolen og lagde en kassett og noen plakater som vi solgte. Det var veldig gøy å kunne gjøre akkurat som vi selv ville, etterligne idolene våre, få applaus og selge merch. Vi spilte trommer i korps, òg, men da kunne vi hverken bestemme sangene selv eller selge merch, så det var jo ikke like gøy.

K: Vi lagde vel band nokså umiddelbart etter at vi hadde hørt Twisted Sister, det het Thunderboys og alle gutta i barnehagen skulle være med. Vi hadde ei låt som jeg hadde skrevet norwenglish tekst til, men ingen instrumenter. På skolen laga vi som nevnt et skikkelig band som het the Rulling Tullings, med egne tekster på norsk til diverse kjente melodier, hjemmelagede gitarer med fiskesnørestrenger og et slagverk laget av skrot. Det reiste vi på turné med i alle klassene på Gjerpen barneskole. Håkon Andersen var med, han ble senere trommis i Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship og Tusmørke. Rune Seip Bjørnflaten var også involvert, han spilte vi senere sammen med i heavybandet the Void da vi var fjortiser, samt Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship. Nå spiller han i Swifan Eolh and the Mudra Choir. The Rulling Tullings holdt vi på med opp til fjerdeklasse. I samme periode spilte Bendy og jeg trommer i korps. Som 12-åringer hadde vi fått oss elektriske gitarer og starta et band som het Kort Slutning og Galtene. Andreas Prestmo var med på gitar og vokal, vi spilte pønkete rock med norske tekster. Så vi begynte tidlig å spille med folk som skulle bety mye for seinere band, både egne og andres. Det var hele tiden en drivkraft å lage egen musikk og tekster, opptre på scenen og lage show. Kort Slutning og Galtene spilte etter hvert en del covere, av Black Sabbath og Roky Erickson, men ellers var musikken et godt stykke unna det vi skulle spille senere. Andreas flytta til Rykkin og starta bandet Harley Hammond and the Junior Theatre, inspirert av the Doors og Led Zeppelin. De ble senere til The Chronicles of Father Robin. Benedikt, Håkon, Rune og jeg starta bandet Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship for å spille psykedelisk rock, og vi fikk med Gunhild Vold på cello. Da var vi blitt en del av miljøet rundt rockeklubben Rift og møtte folk som spilte prog. Det var stort. Det ble tre år med intens øving, konserter og innspillinger, både på øvingslokalet og i demostudio, før vi flytta ut av Skien. Frikemiljøene i Grenland og Rykkin hadde mye med hverandre å gjøre og vi utvekslet mange musikalske ideer, 90-tallet for meg var en lang reise i stadig nye former for gammel og ny musikk. For å oppsummere, har jeg alltid tenkt på det som helt naturlig at man har et band, lager sanger og spiller konserter, det har vært en del av livet mitt siden jeg gikk i barnehagen. Nå er jeg 42, så det ser ikke ut til å være noe man vokser fra.

Hvorfor ble det henholdsvis vokal, bass og fløyte som ble deres hovedinstrumenter?

B: Jeg spilte først trommer og så gitar, det blei bass i Tusmørke fordi jeg hadde noen ideer om grooves som jeg sleit veldig med å få andre bassister til å skjønne helt. Vi ville prøve uten gitar i det hele tatt, fordi det åpnet opp for at andre frekvenser enn den evinnelige fuzzgitaren kunne komme frem. På det siste albumet spiller jeg plutselig masse gitar igjen, da, så ting går i faser og bølger (og inn og ut av fase).

K: Jeg hadde vært innom både trommer og gitar i band, men fant fort ut at vokal var min greie. Det var for mange gitarer i omløp, så jeg fant fort min plass bak mikrofonen i stedet. Fløyte begynte jeg med i 16-årsalderen, først med blikkfløyter og blokkfløyter, inspirert av Incredible String Band og Sweet Smoke, samt folkemusikk og tidlig musikk. Snart skaffa jeg meg tverrfløyte, også. Black Widow og Jethro Tull var viktige inspirasjonskilder bak det. Jeg er selvlært på fløyte, fordi jeg hadde fått nok av å drive og ta timer for å lære å spille. Får du lyd, er det jo bare å bruke fingrene og blåse i vei til du finner de tonene du vil ha.

Har dere noe favoritt bass, forsterker, pedal, mikrofon, fløyte eller munnstykke? I så fall hvilken og hvorfor?

B: Rickenbacker 4003 bass, Ampeg SVT amp og Morley Dual bass wah er vel det jeg bruker mest, høres bra ut, ser bra ut. Av mikrofoner er jeg veldig glad i EV RE20 og Sennheiser MD441, klassisk design og bra lyd.

K: Min favoritt er Muramatsu-tverrfløyta mi, den kjøpte jeg brukt på BA-musikk nede i Kvadraturen da jeg egentlig var innom for å få reparert min Gemeinhardt billigfløyte, som hadde havnet under en bil på vei til øving med Les Fleurs du Mal. Jeg hadde nettopp fått studielån og for en nittenåring var det enkelt å regne ut at jeg kunne spare inn de tjue tusen fløyta kosta den gangen, dersom jeg ikke spiste annet enn ris og løk de neste månedene, samt fikk meg jobb på byggeplass i ferien. Muramatsu-fløyta har sølvmunnstykke, den er lettspilt, har en god tone og klang, og er en av de innkjøpene jeg har vært mest fornøyd med. En favoritteffekt er Roland 201 Space Echo. Det er en båndekko jeg bruker ekstremt mye i produksjon, men også live med alle slags elektroniske instrumenter. Den får billige ting til å låte dyrt, med klassisk analog lyd og masse personlighet.

Hvor viktig er det med rett utstyr for at det skal låte som Tusmørke?

B: Jeg tror ikke det er så viktig, vi spiller på mye forskjellig rart når vi reiser rundt og opptrer. Det viktigste er at Helge Taksdal er med, lydmannen vår. Han skrur det til så det låter som det skal.

K: Vi har alltid jaget etter vintage lyd for innspillinger, da. Det er lettest å få til med gammelt utstyr, fordi det er litt uforutsigbart og trenger en masse håndverk. Da blir det mer personlig og eksperimentelt, slik mange av de beste studioutgivelsene var på søttitallet. Studioet blir som et instrument i seg selv.

Hvilken form(er) for musikalsk skolering har dere?

B: Trommer i Gjerpen Skolekorps og gitar på musikkskole med Paal Jensen og Bård Jensen i Skien, ellers har jeg lært mye av kompiser i band, særlig Rune Seip Bjørnflaten og Andreas Prestmo.

K: Musikkbarnehage, korps, noen gitartimer med Paal Jensen, valgfag MIDI/musikkproduksjon på videregående, 10 år i Radio Nova. Livets harde musikkskole.

Har dere hatt noen mentorer eller forbilder langs veien? Hva har dere lært av disse?

B: Jørn Andersen var en mentor, han dreiv Colours, labelet som ga ut Thule, St. Helena, Hades og de epokegjørende skivene til Änglagård, Anekdoten og Landberk. Han hadde en stund ei sjappe som het Octopus, der var vi stadig innom og fikk vite hva som var relevant av gammal og ny folk, psych og prog. Jørn er også onkelen til den første perkusjonisten i Tusmørke, Håkon. Ellers leste jeg mye fanziner og lærte av de eldre gutta på rockeklubben Rift i Skien, Ketil Hardy, Geir Ballestad, Eirik Myrvang og Tom Inge Andersen.

K: Mentor nummer en i ungdommen var Jørn Andersen, med plateselskapet Colours og sjappa Octopus i Skien. Ellers var det å lære av hverandre i de ulike banda jeg var med i, vi var en gjeng musikknerder som alltid viste hverandre nye ting. Sånn var det i alle band, og jeg oppdage alt fra Led Zeppelin og the Doors til Run DMC og Dead Kennedys gjennom å låne skiver av andre og konstant diskutere musikk. Platemessene i Skien med alle de skjeggete folk- og prognissene var også viktige premissleverandører for hvilken retning jeg gikk i musikalsk. Senere ble radioprogrammet Musikk, Dans og Drama viktig, som Bendy og jeg hadde sammen med Svein Olav Andersen, der hørte jeg mye nye ting. En ti års tid som DJ ga også mye læring om hva som funker for et dansegulv eller et feststemt publikum. Så mentorer og forbilder har vært andre musikere jeg har spilt med og platesamlere jeg har diskutert med.

Hvorfor prog, psykedelisk rock og progrock?

B: Jeg tror vi ville videre etter en del år med heavy metal, samtidig som det var spennende å utforske noe som gikk forbi Led Zeppelin, Doors, Black Sabbath og Jimi Hendrix. Det er ei diger platemesse to ganger i året i Skien, så vi fikk tilgang til utrolig mye obskur og fet musikk på LP. Når det er sagt, så var det mye et forsøk på å bevise at man hadde peiling; vi blei fortalt at prog var for viderekomne, at det var avansert og vanskelig å definere. De vage og overlegne forklaringene vekket dels nysgjerrighet og dels ærgjerrighet. Første gang jeg lånte King Crimson – «In the Court of the Crimson King» og Gentle Giant- «Power and the Glory», syntes jeg det var helt jævlig. Jeg blei så skuffa. Saksofon? Dette var jo ikke rock! Det var…drittmusikk! Som… korps! Nå elsker jeg de platene, da, men førsteinntrykket var utrolig skuffende. Første gang en kompis (Andreas P.) viste oss først Yes og så Rush, lå jeg og Krizla på gulvet og lo. Geddy Lee hørtes jo ut som Smurfene! Men nå elsker jeg Yes og Rush, så da var det vel sant at man måtte lære seg å like det, likevel.

K: Psykedelisk rock var et naturlig steg videre fra 70-tallshardrocken vi allerede digga, så vekk med Kiss og inn med Yes. Jeg ble veldig betatt av lydbildet på klassiske progplater, med mellotron og moog, Rickenbacker og lys vokal. Alt dette ble en slags forbannelse, siden typiske proginstrumenter som mellotroner nærmest var umulig å få tak i og kosta mye mer enn vi hadde råd til. Det var også plagsomt at vokalen skulle være så jævla lys. Jeg har ikke veldig lys stemme, i motsetning til Andreas Prestmo som nailer Jon Anderson sin vokal uten å svette. Derfor ble det mange anstrengte vokalmelodier, det var ganske masete å skulle prøve å låte som heltene. Psykedelisk musikk fascinerte meg, med all inspirasjonen fra indisk musikk, tidlig elektronisk musikk, fete vokalharmonier og mye rar lyd. Hele 60- og 70-tallsgreia ble en del av livsstilen. Det var utbredt hippieromantisering og drømmer om gode gamle dager blant de fleste jeg vanka med på 90-tallet. Ironisk nok digger jeg 90-tallsmusikk som acid house og black metal nå, men brydde meg ikke noe særlig om det da det kom.

Hvorfor valgte dere å synge på norsk/engelsk? Hva avgjør hvilket språk dere velger og hvilke konsekvenser får det for tekst og melodi?

B: Det er nok sånn at noen fraser eller ordspill funker med en bestemt melodi, det oppstår noe spontant der man synger et eller annet og så blir språket i teksten bestemt av det. Mange låter oppstår ved at man får et eller annet innfall og synger/nynner inn i opptakeren på telefonen. Andre ganger har jeg skrevet låter med engelsk tekst og følt at teksten er blitt skikkelig klisjé og så skrevet ny tekst på norsk. Det er vanskeligere å være original på engelsk, tror jeg.

K: Det er magefølelsen som avgjør, jeg hører etter på hva som kler låta best. Engelsk er jo rockespråket på godt og vondt, litt som latin var i vitenskapen før. På norsk er det lettere å skille seg ut i en internasjonal sammenheng. Men ingenting av det får noen føringer for hvordan jeg skriver tekster, egentlig. Det morsomste med å skrive på norsk er å finne hele setninger som i seg selv er en melodi, det får ofte noen overraskende resultater for hva jeg kan finne på videre.

Hvordan skiller Tusmørke seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter dere er og har vært aktive i som Alwanzatar, Lydia Laska, The Few og hva har dere tatt med videre fra de andre prosjektene til Tusmørke?

B: Det unike med Tusmørke sett opp mot andre band jeg har vært med i er at det ikke er en gjeng gamle venner som spiller sammen eller en gruppe drinking buddies eller noe sånt hvor det sosiale er det viktigste. Det gjør at bandet lever videre til tross for besetningsskifter. Vi har hatt minst 13 ulike konstellasjoner siden 2009, jeg er den eneste som har spilt på alle konsertene. For min del har det vært befriende at jeg tidlig innså at jeg var bandleder, sånn at jeg ikke blir overraska eller bitter når det er jeg som henter merch vi har glemt på hotellet mens resten av bandet spiser sushi backstage. Tusmørke er også mindre demokratisk enn andre band jeg har vært med i. Det er et Benediktatur! Neida. Joda. Navnet Benediktator er noe jeg har tatt med meg fra Lydia Laska, det og sminka.

K: Som et langlivet band er Tusmørke fokusert på musikken før det sosiale, så det er ikke sånn at man må kjenne folk fra barndommen av for å kunne spille sammen, eller slå opp som venner om det ikke passer å spille sammen mer. Vi hører på veldig mye forskjellig og deler musikk med hverandre hele tida. Det er veldig gøy med Spotify, det gjør det litt lettere å vise frem fete ting man har funnet enn i gamle dager, da man måtte sette seg ned foran platespilleren. Det er en viktig del av bandkjemien å dele inspirasjon og høre på ting andre liker. Ellers er jo bandet en trivelig sosial arena, ikke bare et arbeidsfellesskap, og vi treffes normalt hver uke for å øve og kose vårs. Jeg er stadig vekk med på andre prosjekter enn Tusmørke, og har bidratt med fløyte på en haug med plater de siste åra uten å være så sosialt involvert utover å henge ut i studio eller maile opptak frem og tilbake. Jeg har spilt alt fra black metal, med Fleurety og Umoral, drum and bass med Ars Dada, alternativ rock med S.L.Y.C., til countryrock med Orango. Jeg spiller fløyte med Chronicles of Father Robin, det er for tida det eneste andre bandet jeg spiller konserter med, med unntak for Alwanzatar. Der er det intense øvinger i forkant av konsertene, men ingen har tid til å møtes jevnlig og øve. Jeg spilte lenge i Spectral Haze før de ga seg, der jeg kunne vie meg helt til elektroniske lyder. Det var et jamband og bandkjemien var ekstremt viktig for musikken, med lange jammer på øvingslokalet, på konserter og i studio. Siden bandet la opp, har jeg omtrent ikke sett de andre gutta, med unntak for Sondre Mæland (Wudewuse), som også har spilt gitar på flere av Alwanzatar-skivene. Det var vel mest musikken som holdt Spectral Haze samlet, ikke noe galt i det, men det er vel slik at for at et jammeprosjekt skal funke, må man være veldig sammensveisa, og når det ikke er sånn lenger, forsvinner musikken, også. Alwanzatar er soloprosjektet, der jeg eksperimenterer med elektroniske instrumenter. Det begynte som et eksperimentelt opplegg de kveldene det var ledig i øvingslokalet, siden jeg bodde like ved og kunne stikke dit og rigge opp mye rare effekter og synther som jeg ikke fikk tid til å utforske skikkelig med Tusmørke. Dette prosjektet utvikler seg hele tiden, det siste er en svær modulærsynth jeg driver og bygger ut. Neste plate, «Den glemte dalen», kommer i slutten av april, på Apollon Records (intervjuet ble gjort før plata var ute, red.anm.).

Hva er den største forskjellen mellom dagens Tusmørke og bandet som albumdebuterte i 2012 med «Underjordisk Tusmørke»?

B: Vi har fått med Haugebonden Gode Gullstein på keys, som er noen år yngre og kommer fra en mer jazzprega bakgrunn. Dessuten er vi andre blitt vesentlig eldre og alle i bandet bruker briller nå. Jeg vet ikke om det er så stor forskjell; vi har ikke lært oss å leve med våre egne begrensinger og vi har heller ikke funnet en oppskrift på hvordan vi vil gjøre det. Vi har beholdt uforutsigbarheten og utforskingstrangen. Den største forskjellen er nok at vi er blitt litt flinkere til å spille, selv om det fortsatt kan være temmelig skranglete.

K: Vi er nok blitt klokere til å arrangere med årene og har dessuten lært oss å stole på styrken i en kvartett, uten å skulle redde inn soundet ved å få Lars Fredrik Frøislie til å legge vintage synther over hele i etterkant. Vi har også skaffet oss mer teknisk innsikt og flere instrumenter selv, slik at vi kan lage hele plata med egne krefter.

Bandet har en betydelig lengre historie som strekker seg helt tilbake til 1995. Hvorfor tok det så lang tid før dere begynte å gi ut plater?

B: Vi gikk på en del smeller med ustabile besetninger og havarerte bandprosjekter. Det var flere ganger at det nesten skjedde noe, men så fisla det ut i ingenting. Flytting og personlige problemer hos bandmedlemmer kunne gjøre flere års innsats forgjeves. Jeg prøvde meg i flere band, først i mange utgaver av The Few, så spilte jeg gitar i Sonics-coverbandet Strychnine, så hadde jeg den akustiske duoen the Mornings med Arve Berntzen, hvor Krizla også var med til slutt, så spilte jeg bass i Lydia Laska og rappa i Momrakattakk. Det tok bare veldig lang tid før det funka ordentlig og til jeg hadde nok tru på meg sjæl og driv til å ta lederrollen og få ting gjort. Flere låter fra The Few og The Mornings har endt opp på Tusmørke-skiver, da, så det var jo ikke sånn at man lå i dvale 15 år.

K: Det første prosjektet vi fikk ut på vinyl var jo utrolig nok hiphopduoen Momrakattakk, da vi hadde gitt opp band for en periode og heller holdt på med DJ’ing, sampling og rapping på 2000-tallet. Jeg flytta mye i perioder, og bodde i Berlin og Bergen for å studere og skrive doktoravhandling. Da var det lettere å ha en rapduo som bandprosjekt, heller enn fem karer som aldri er enige om en dritt. Da vi starta opp Tusmørke igjen var Bendy veldig målretta på at vi skulle spille inn skive med materialet vi jobba med. Mye var rester fra eldre tider, andre ting var helt nytt. Jeg tenkte, okay, spille i band igjen, gjerne for meg. Da var Svein Olav Andersen med på djembe og han hadde vi allerede radioprogram med, så det var ikke så vanskelig å komme i gang. Ganske fort begynte den gamle karusellen av stadig nye medlemmer å snurre, men da var grunnlaget allerede lagt for å jobbe mer målretta for å få til gode konserter og gi ut plater.

Dere har også et spesielt forhold til kassetter og kassettutgivelser. Fortell om det?

B: Mine første lytteropplevelser med selvvalgt musikk var på kassett, så det er et medium jeg er virkelig glad i. Det er også billig og upretensiøst, det er mye moro og ingen bekymringer. Plater har man alltid noia for å ødelegge med hakk og riper, det er et evig mas om at man må ta vare på dem, denne LPen blir et samlerobjekt, denne CDen er limma, bl.a b.la. Kassetter kan man gjøre som man vil med, den blir ødelagt før eller siden uansett og lydkvaliteten er ræva, men det går bra. Det er en bruksgjenstand. Når det er sagt, så har jeg fremdeles opptakskassetten vi fikk da vi var 6 år. Noen av de gamle kassettene har også gått i stykker fordi den lille puta som holder båndet på plass løsner, har jeg merka. Det fine da er jo at man bare kan lage en ny kopi sjæl! Veldig kjekt.

K: Kassett er billig å sende, billig å lage, og så er det analogt! Jeg elsker lyden av magnetbånd, mye musikk jeg hørte på tidlig i livet låter ikke helt riktig uten det svake suset fra kassettspilleren.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Tusmørke.

Benediktator (Benedikt Momrak) – bass og vokal
B: Min musikalske styrke er å finne groovy riffs og licks på bass. Rollene mine i bandet er å være ideolog, talsperson, låtskriver og bandleder, dvs. organisere konserter, innspillinger, merch, det praktiske rundt utgivelser etc.
K: Bendys musikalske styrke er teft for drivende riff og finurlige vrier på de samme riffene, slik at det blir veldig mye musikk ut av to eller tre ideer.

Krizla (Kristoffer Momrak) – fløyte og vokal, elektronikk
B: Krizlas musikalske styrke er evnen til finne fengende fløytehooks og melodier som setter seg på hjernen. Hans roller i bandet er låtskriver, ideolog og talsperson. Jeg og Krizla konkurrerer om å komme opp med de beste låtene og har hele tiden nye initiativer til ting vi kan bruke mye tid og krefter på.
K: Min musikalske styrke er at jeg hører melodier og riff inne i andres riff og klarer å spille dem riktig nokså raskt. Et problem er at jeg kan like det riffet så godt at jeg ikke har lyst til å spille en hel melodi i form av en solo eller noe slikt, men lar meg hypnotisere av å gjenta samme figuren igjen og igjen.

Haugebonden Gode Gullstein (Ivar Haugaløkken Stangeby )-  Crumar Mojo Xt, minimoog, mellotron
B: Haugebonden Gode Gullsteins musikalske styrke er hans teft for jazzete og groovy orgelløp. Han er ansvarlig for å dytte bandet i en mer avslappa Canterbury-retning. Rollen hans i bandet er å huske hvilke låter vi skal spille, siden han ble med sist.
K: Haugebonden Gode Gullstein er drivene god til å groove uanstrengt på orgel. Det er en fordel at han liker å spille på ei fjøl av gangen, da er det lettere for meg å spille opp mot hans melodilinjer og vi kan spille duetter inne i låtene.

HlewagastiR (Martin Nordrum Kneppen) – trommer
B: HlewagastiRs musikalske styrke er hans dedikasjon til låtene og vilje til å få grooven til å sitte. Samspillet mellom trommer og bass er en søken etter en høyere enhet der alt gynger på beat. Pocket, pleier HlewagastiR å si. Jeg er aldri sikker på om det er noe han mener han HAR eller ER eller GJØR, men jeg tror jeg skjønner hva han mener. Rollen hans i bandet er å komme med innvendinger mot ideene til Momrakbrødrene og så bli med likevel, heldigvis. Vi kaller ham noen ganger Negative Nancy, men aldri så han hører det.
K: HlewagastiR er et arbeidsjern, han slutter aldri å jobbe med teknikken sin og er en veldig god musikalsk samarbeidspartner. Han er det medlemmet som har vært med lengst og vært med på mest, så han er vel mest sannsynlige kandidat til å forfatte boka «Møkka. Min tid med Tusmørke».

Dere har også hatt med noen gjester på skiva, fortell om disse og deres bidrag.

Åsa Ree – fiolin
B: Åsa stilte sporty opp på å doble strykere jeg hadde spilt inn med mellotron på «Age of Iron Man» og «Dog’s Flesh», før hun ut av det blå slo til og skreiv et eget arr. til «Heksejakt». Det var en veldig hyggelig overraskelse og over all forventing, ikke fordi vi ikke visste at hun var flink, men fordi det krever mye dedikasjon å lage noe sånt.

Aya Arabella – latter
B: Aya er den eldste dattera mi, på 6 år. Jeg tok opp lyden av at hun og Dunya fikk lættis da i spilte Tullebyen.

Dunya Aurora – latter
B: Dunya er den yngste dattera mi, 4 år gammel. Sammen med Aya har hun en veldig vill latter. Sekvensen med latter og Roland Space Echo/Ibanez AD-220 skal illustrere ferden ut av forstanden og inn i den guddommelige galskapen.

Hvorfor albumtittelen «Nordisk Krim» og hva er historien bak denne?

B: Vi ville egentlig kalle plata «Songs from the Bog», pga. Jethro Tulls «Songs from the Wood» og at dette var sanger fra myra. I tillegg er «bog» nord-engelsk for «dass». Etter en stund syntes vi ikke dette var så morsomt likevel. «Electric Bog Body Music» var en annen tittel som ikke sto seg. Så da blei det «Nordisk Krim», for å jæklas med krimfans og snylte på suksessen til Jo Nesbø og hva de heter alle sammen, som selger i bøtter og spann i Storbritannia innen sjangeren Nordic Noir/Nordisk krim. Det er også artig at moselikene ble antatt å være ofre for kriminalitet da de blei funnet i myra. Pussig nok kom det flere lignende titler rundt tida for utgivelsen vår: fantastiske Wudewuse ga ut fenomenale «Northern Gothic» på tampen av 2020 (det gjorde også Andrew McGibbon, som jeg ikke har hørt, men bare lest om) og Årabrot ga ut «Norwegian Gothic». Merkelig opplegg, litt som det året både Roskilde, Øya og Arvika hadde sommerfugler på plakatene sine.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Tusmørke eller «Nordisk Krim».

Innfall/Spontanitet
B: Inspirasjon i øyeblikket og jamsessions live og i øvingslokalet har spilt en stor rolle i utviklinga av låtene.
K: Alt er basert på innfall, det er som regel den første ideen jeg får når jeg hører noe som funker best

Konseptalbum
B: Det er få ting som er så 70-talls som konseptalbum. Vi elsker det fordi det både er elskelig og latterlig. Til en viss grad er alle album som ikke er Greatest Hits konseptalbum, og selv der er jo konseptet at albumet er «hits» som er «greatest».
K: Jeg er ambivalent til tanken om at sanger skal handle om noe, det er jo ikke visesang vi driver med, men det er liksom en greie at sanger skal ha et tema og et budskap. Da er det gøy og gå all in og lage konseptplate.

Progrock
B: Musikken skal utfordre musikerne og lytterne og forsøke å gjøre noe nytt og egenartet. Vi dyrker det romantiske geniet som er inspirert av noe overmenneskelig og tar det videre, som en Prometheus med elektrisk bassgitar. Jeg veit ikke om jeg det gir mening å kalle «Nordisk Krim» prog, det virker som om det er helt individuelt hva som ligger i begrepet. I Norge i dag rommer progsjangeren paradoksalt nok noen av de banda jeg liker best (Wobbler, Arabs in Aspic, Jordsjø, Needlepoint, Elds Mark, Ring van Möbius) OG flere av de banda jeg MISLIKER mest (ingen nevnt, ingen glemt).

K: Det er jo en utskjelt og forhatt sjanger, og dermed straks interessant for en som er vant til å digge uglesette sjangre som heavy metal. Merkelig nok har både heavy metal og prog plutselig blitt litt kult. Det er ikke bra, jeg vil ha undergrunnen min i fred, takk.

Hyphenated prog
B: Vi får stadige nye varianter av bindestrekskombinasjoner av prog i anmeldelser der journalisten skal formidle hva vi spiller: folk-, psych-, pagan-, occult-, power-, retro-, weirdo-, osv. osv. Det skal jo vise de mange delene musikken vår består av, sikkert. Half man, half bear, half pig, jeg skjønner jo at det er enklere med man-bear-pig. Blir hypho et begrep? Jeg håper det. Det er bare å følge med på anmeldelsene av «Nordisk Krim» framover for å se hva for noen nye navn folk setter på musikken.

K: Den betegnelsen jeg liker minst er nok skogsprog. Er det sånt som er inspirert av nordisk folkemusikk? I så fall vil jeg heller at det skal hete reitanteitanprog. Mer ærlig, på en måte.

Heavy metal
B: Heavy metal var min første musikalske kjærlighet. Det fikk meg til føle meg annerledes enn andre, både fremmedgjort og rettferdiggjort på én gang. De fem første låtene jeg skreiv til «Nordisk Krim» («Moss Goddess», «Cauldron Bog», «Ride the Whimbrel», «Mysteries of Sacrifice» og «Black Incubation») skulle egentlig være heavy metal. Jeg hørte mye på radioshowet til Gylve Fenriz, kjøpte skiver på Katakomben og fløy på metal-konserter i en periode, så det var mye inspirasjon derfra.

K: Heavy metal gir meg fortsatt den gode følelsen av kraft og styrke.

Folk
B: Folk og folkrock har vært med meg siden barndommen. Det dukker opp i riffs og fraseringer her og der på skiva.

K: Jeg hadde en lang periode med irsk folkemusikk, men gikk litt lei, siden det blir litt ensformig i lengden. Første festivalen vi var på som unge voksne var Skagenfestivalen, det var fett! Fikk sett Fairport Convention, og greier, i 1995. Men jeg setter en grense for folkrock et sted rundt 1974, det finnes unntak, men det er mye folkrock som blir litt vel folkelig. På den annen side, på bussen på vei til Karlsøy hørte jeg noe skikkelig spreke greier med blikkfløyte og full pakke, som jeg syntes var veldig fengende. Da de kom til refrenget skjønte jeg at det var Plumbo. Det var et vanskelig øyeblikk.

Historie
B: Historie var alltid yndlingsfaget mitt på skolen. Nå underviser jeg i det selv og ser at det dessverre ikke er alle som deler min entusiasme. Men kunnskapen min, den skal de dele, enten de liker det eller ei. Sånn sett kan denne plata fungere som en måte å lære om eldre historie uten å måtte ta andreklasse på videregående om igjen.

K: Jeg har jo vært historiker av yrke i lang tid og skrevet bok og greier, men jeg er glad jeg ikke har det som jobb lenger. Når du setter sammen et pensum for studentene, legger inn egne artikler det har tatt årevis å forske seg frem til og skrive, foreleser for studentene et halvt år, og så leser du eksamensbesvarelsene på slutten av semesteret… og dette er fra dem som faktisk er INTERESSERT i dette her og har tatt opp lån for å drive med det. Nei, fy faen. Da trives jeg mye bedre med å formidle faget mitt i rocks form.

Research/Forskning/Studier
B: Research er viktig for at det skal bli riktig. Jeg tror ikke det er mange som er så pirkete på at tekstene skal være korrekte og kildebelagte som det vi er. Du ville antagelig kunne lære deg tekstene til Tusmørke og stå til eksamen i historie. Antagelig.

K: Alt vi skriver er basert på nitide studier og årelang forskning. Noe må man jo bruke kunnskapen sin til, så hvorfor ikke progrock? Mitt inntrykk er at flere koser seg på konsert enn på forelesning. Kombinasjonen forskningsformidling, alkoholservering og høy rock viser seg å være noe mange setter pris på.

Paganisme
B: Jeg liker å kalle det hedendom. Gammel folketro, førkristen religion og overtro er viktige deler av mitt mentale univers. Jeg vokste opp med gamle sagn og myter og ville heller tro på alver enn på Jesus da jeg var barn. For å forstå dybden i teksten på «Nordisk Krim» er det lurt å drive litt research selv, siden vi ikke fikk lov til å ha tekster og liner-notes på skiva denne gangen. Start med Gundestrup Cauldron, Tollund Man og Grauballe Man på Wikipedia.

K: På 90-tallet var jeg glødende inspirert av hedenske strømninger i tida, og leste meg opp på verdens religioner og magiske tradisjoner, drev med okkulte studier og hata all etablert religion. Det har prega meg for all tid, er jeg redd.

Trolldom
B: Jeg liker å kalle det magi. Vi kan neppe tvinge den fysiske verden til å endre seg etter vår vilje, men vi kan endre oppfatninga vår av virkeligheten, og det gjør mange ganger samme nytten.

K: Magi er å forårsake endringer i verden etter sin vilje, det kan man jo i høy grad gjøre. Verden slik den ser ut fra et magisk perspektiv er på mange måter en underliggjøring, som kan være ganske interessant iblant.

Alternativ medisin/Tidlig eller gammel medisin
B: Folkemedisin er interessant. Det er pussig hvordan mange gamle sykdommer forsvant samtidig som kuren blei avslørt som humbug. Uvitenskapelige sykdommer blei helbreda med uvitenskapelige metoder, det er for så vidt logisk. Jeg pleide å samle helbredende urter i naturen og tørke dem og slikt, helt til jeg resignert måtte innse at jeg var for frisk til å få bruk for disse tingene. Dessuten er mye gammel medisin giftig.

K: Jeg synes tidlig medisin er spennende å lese om og var som Benediktator fascinert av urtemedisin og magi da jeg var yngre. Men uten elveblest, revmatisme eller menssmerter forsvant mye av nytten med 90% av urtebeddet. Alternativ medisin er jeg mildt sagt skeptisk til. Om man har en sykdom som ikke kan påvises, som bare kan kureres med noe som ikke kan påvises, er man vel langt inn i fantasiens verden. Det er så mye prat om energier og stråling i alternativmiljøet, men energi er jo nettopp noe som kan måles. Kan det ikke påvises, er det store sjanser for at det ikke finnes.

Apotekere
B: Kjekke folk! Mye fint er blitt solgt på apoteket opp gjennom, det er vel ingen bransje som har fått like mange omsetningsforbud på produktene sine som farmasøyter.

K: Gamle dagers apotekere var jo farlige folk, fortsatt er mye medisin basert på ulike former for gift, men i gamle dager var det større sjanser for å bli frisk om man IKKE oppsøkte legehjelp.

Gyng
B: Gyng er når grooven går dit ingenting består/dit ingen kunne tru at nokon kunne snu, som vi pleier å si.

K: Jeg liker dette ordet.

Museene i Moesgaard og Silkeborg
B: Disse var inspirasjonskilder for plata og starten på interessen for moselik. Besøk dit i barneårene var skjellsettende, etter dette visste jeg at jeg var fascinert av det morbide.

K: Fantastiske steder! Første gang jeg så et lik, jeg husker det var stort å kunne konstatere det. Utstillingen var smakfullt gjennomført, man fikk virkelig opplevelsen av å se resultatet av en hellig rite.

Moselik/Bog bodies
B: Det er dette tekstene handler om. Jeg anbefaler filmen «Tideland» av Terry Gilliam (2005) for deg som vil se hvordan man kan lage et moderne moselik.

K: Enda et argument for å bevare våtmarkene våre. Det er en portal til det hinsidige.

Ghoul
B: En ghoul spiser lik.

K: Jeg har alltid vært fascinert av ghouls. I drømmefortellingene til H.P. Lovecraft spiller de en viktig rolle, det er til og med en drømmer som blir til en ghoul og hjelper andre drømmere å orientere seg i drømmeverdenene. I rollespill og fantasylitteratur er ghouls oppstått fra folk som spiser lik og blir mer og mer likaktige selv, til slutt blir de vandøde og bor på gravplasser.

Jerngryter
B: En jerngryte er på mange måter bedre enn en av aluminium. Den sorte gryte er en metafor for den hellige innsjøen som inngangsport til døden og gudenes rike. Jeg anbefaler også Disneyfilmen «The Black Cauldron» fra 1985.

K: Jeg synes de burde gjøre noe med induksjonsplatene, så det går an å lage mat i jerngryte, slik man gjorde på 80-tallet, gryterettens tiår.

Mose/Torv
B: Dette kan være ypperlig brensel, men også bygningsmateriale. Dette høres ikke umiddelbart ut som en god kombinasjon, men vi bygger jo hus av tre, også.

K: Torv må dessverre vike for å få tørt land til bygging eller jordbruk. Det er synd at vi mennesker skal bruke alt areal tilgjengelig, vi bør bygge mer i høyden.

Mummier
B: Jeg har tilbrakt uforholdsmessig mye tid i egyptiske museer, templer og pyramider.

K: Jeg elsker å ta med ungene på jobben til Historisk museum for å se på mumiene der. Mange blir redde, men alle synes det er spennende. Så ser vi på kanopekrukkene og jeg forklarer mumifiseringsprosessen, det er stor stas å kunne fortelle hvordan de gamle egypterne trakk hjernen ut gjennom nesa på de døde med bronseredskaper.

Hauntology
B: Det vet jeg ikke hva er.
K: Kunne googlet, men det er vel litt unaturlig i en intervjusituasjon.

The Dukes of Stratosphear/XTC
B: De to platene deres har vært en inspirasjon siden jeg kjøpte dem på platemesse i Skien på 90-tallet. XTC er jeg ikke så glad i, men en sak om Dukes of Stratosphear i Ptolemaic Terrascope fikk meg til å sjekke ut disse skivene. Fet psych, kanskje litt pastisj, men mest en hyllest til lyden av London i 1967. (Sjekk også 5 plater som har inspirert Kanaan inkl. The Dukes of Stratosphear, red.anm.).

K: Fine skiver, de der. Det var godt i hine hårde dager å høre at folk fortsatt spilte psych. Men jeg husker det fyrte opp under ærgjerrigheten, at vi skulle spille enda mer autentisk og far out psykedelia.

Tangerine Dream
B: Jeg digger skivene t.o.m. «Force Majeure», jaffal. De første er veldig spennende, der de er eksperimentelle og primitive, men jeg liker også veldig godt utviklinga med sequensere osv. Flere effekter på «Nordisk Krim» er henta fra settene med SFX fra Tangerine Dream (sjekk også Topp 5: Elektronisk musikk fra 70-tallet, red.anm.) som finnes på det ene expansion-kortet til den digitale mellotronen M4000D.

K: Dette er et band jeg ikke likte på 90-tallet, jeg syntes det var fryktelig monotont. Først i senere år har jeg hørt ordentlig på det, jeg er veldig fan og har henta mye teknikker fra dem. Særlig bruken av phaser på mellotron. TD spilles mye hjemme.

Broadcast
B: Jeg elsker alle skivene til Broadcast og også Children of Alice. De tar opp arven etter White Noise, The United States of America og soundtracket til Valeries vidunderlige uke og tilføyer en moderne hiphet som sender hodet i retning klubb og Wu-Tang Clan. Jeg elsker soundet deres og prøver å etterligne det på et eller annet plan, uten å få det til.

K: Jeg har et par skiver av dem jeg liker å spille i jula. Det er trivelig musikk.

Van der Graf Generator/Peter Hamill
B: Viktig band og inspirasjonskilde! Det er et torturert mørke over vokalen til Hamill som har lært meg at det er mye å vinne på å bare gutse på og ta det igjen på innlevelse.

K: Et band jeg begynte å like etter at jeg hadde hørt på det meste av tidlig Yes og Genesis, det var liksom et mer voksent band å like. Elsker desperasjonen i det, og mye fantastisk fløyte.

Hawkwind
B: Også viktig band og inspirasjonskilde! På videregående syntes jeg Hawkwind gjorde det for enkelt for seg ved å bare jamme i vei på den samma grooven, men jeg har lært meg å sette pris på det.

K: Det jeg var med på i Spectral Haze var jo ren Hawkwind-worship. Jeg har også gode minner fra konserten deres i Drammen, da Tim Blake var med. Ujevn katalog, men de første skivene er fantastiske. Jeg er mest ivrig på de elektroniske lydene fra ymse primitive lydkilder, men liker også godt «Warrior on the Edge of Time», der de har gått over til moog og mellotron.

Gong
B: Dette har vært et viktig band siden vi var fjortiser. Gong lærte oss mye om humor i musikk. Det er ikke så mye direkte humor på «Nordisk Krim», hvis da ikke hele greia kan ses som en vits (eller «joke», som det heter i Danmark).

K: Gong var ekstremt viktig for Captain Cumulonimbus and his Wondrous Cloudship, og var vel det bandet som ble spilt mest på fest i perioder.

Amon Düül II
B: Dette oppdaga jeg relativt seint, sammen med andre krautband som jeg kjøpte da Krizla bodde i Berlin. Fantastisk konsert på Cosmopolite i 2009! De spilte en reggaelåt som ga oss bange anelser, men bortsett fra det var det pur glede. Danny Fichelscher (trommer) klikka i vinkel da de andre spilte feil på «Archangel Thunderbird», det var lættis og litt nifst. Jeg tror afrobeat-partiene på «Mysteries» er det nærmeste vi kommer AD II som spiller reggae.

K: Jeg har sett dem live to ganger, var vel best på Cosmopolite. Jeg er veldig glad i både Amon Düül og Amon Düül II, det er utrolig hvor langt de går for å bygge opp en ny musikk fra bunnen av for en ny generasjon tysk ungdom.

Rainbow/Dio
B: Ronnie James Dio hadde en måte å uttale «K» på som er helt unik, nesten som Klaus Meine i Scorpions. Jeg etterligner det på «Cauldron Bog» (“when the stones were ROCK!») fordi det låter veldig heavy metal.

K: Gamle barndomshelter jeg fortsatt liker veldig godt! Jeg elsker mystikken i Dio, som balanserer hårfint og av og til snubler over kanten til rent vrøvl. Det kan jo ikke finnes en regnbue i mørket, hallo.

Blue Cheer
B: Jeg elsker tungrock eller proto-heavy som det gjerne kalles nå. Kombinasjonen av psykedelia og tung musikk er inspirerende, at stilen på et vis kan være konfronterende/aggressiv og fjern/drømmende samtidig.

K: Jeg har et par monosingler med dem som er sykt høylytte og låter fantastisk. Jeg elsker når de starter «Gypsy Ball» og det høres ut som studioet raser ned over huet på dem.

Thin Lizzy
B: Det er nok først og fremst Phil Lynnots unike tilnærming til rim som har inspirert meg på denne plata. Han har noen fantastiske tirader som KAN beskyldes for å være nødrim, men det funker likevel. Min favorittpastisj på dette er Thulsa Doom i låta «In Italics and Bold», der de rimer “Carry that sofa all the way in. It puts the lotion on it’s skin or else it gets the hose again.” Favoritteksempelet på nødrim som funker fra Thin Lizzy er nok fra «With Love»: “My Mademoiselle I’ll say farewell/No matter where you are, Au Revoir/’Til we meet again, Auf Wiedersehn.”

K: Enda en barndomshelt, første vi hadde med TL var en kassett, «The Boys Are Back in Town», som mutter kjøpte til oss i Danmark. Jeg husker skepsisen, kan dette være heavy? Men det var det, ass.

Turbonegro
B: Etter en lang periode i studietida der jeg bare hørte på Beethoven, Stravinskij og Honegger mens jeg pugga latin, fikk jeg nok av hele greia og begynte å høre på rock igjen. Veien tilbake åpna seg med «Ass Cobra». En kompis spilte «I Got Erection» på sjutommer og jeg fikk helt lættis. Jeg ga meg selv lov til å bare ha det moro igjen, fant fram Kiss-plater og kjøpe alt jeg kom over av MC5, Stooges, Ramones og «Ziggy Stardust»-skivene til Bowie. Det varte ikke lenge før jeg bare gikk i denim og hadde nagler på hele jakkeryggen som stavet bandnavnet The Few. Latinordboka rørte jeg aldri igjen, men jeg liker fremdeles de klassiske komponistene, da.

K: Jeg husker godt Benedikts ungdomsopprør. Jeg syntes bandet var så som så, og gikk videre til å studere til doktorgrad. Men nå jobber jeg på AKS! Så jeg kunne like greit hørt på Turbonegro.

Burzum
B: Jeg oppdaga Burzum veldig seint og kjøpte platene på Tiger rundt 2003. Vår guru Jørn Andersen overtalte oss til å ikke sjekke ut black metal på 90-tallet. Det føltes også barnslig å skulle gå tilbake til å høre på metal da vi var blitt voksne (fjortiser) og hørte på Pixies, punk, hardcore, psych og prog. Punk og hardcore var forresten mest på konsert. Men altså, da jeg først begynte å høre på det, kicka jeg voldsomt på Burzum, jeg digger alle de første tingene, kanskje særlig «Filosofem», men også «Ea, Lord of the Depths» fra førsteskiva. Jeg har alle de nye skivene, også, men de spiller jeg ikke så ofte. På siste refrenget på «(The Marvelous & Murderous) Mysteries of Sacrifice» etterligner jeg skrikesynginga til Burzum.

K: Jeg er veldig glad i kontrastene mellom de innadvendte låtene og den frenetiske aggresjonen, særlig glad er jeg i «Filosofem». Jeg kjøpte de tidlige skivene på repress i London på en tur med Radio Nova på 2000-tallet, men «Filosofem» kjøpte jeg på Big Dipper da Maniac jobba der. Jeg visste ikke hvem han var og nyfrelst black metal-fan som jeg var, kosta jeg på meg en belærende tone om norsk black metal, ambient og linken til elektronisk musikk. Au.

Led Zeppelin
B: Zeppelin er veldig rockete og temmelig harry, men også veldig fett. Jeg er kraftig inspirert av «Dazed and Confused» på «Moss Goddess», men tenker det er greit siden de stjal riffet fra Jake Holmes først.

K: Jeg er innom Led Zeppelin med ujevne mellomrom, bare for å høre god, streit hard rock med god lyd. Det blir fort at man leiter etter så mye skakk og sær gammal musikk at man hører seg litt mett på Flamen Dialis og Dug Dug’s og slike ting.

Tramteatret
B: Vi vokste opp med Tramteatret, de har vært med på å forme verdiene mine i stor grad. Det beste jeg kan håpe på for «Bydyra» er at det skal ses som en videreføring av Tramteatrets prosjekt med å spre kulturradikale tanker til barn.

K: Viktig i barndommen og fortsatt en stor inspirasjon! Deilig med barneunderholdning som gjør narr av de voksne.

Eksperimentvilje
B: I jakten på et selvstendig uttrykk må man alltid eksperimentere. Da vi starta opp bandet i Skien var det veldig viktig at man hadde en egen greie. Det var mange som spilte i band og det var viktig å skille seg ut.

K: Delvis et resultat av at man faktisk eksperimenterer, altså ikke vet helt hva man holder på med.

Jamming
B: Improvisasjon er viktig for å finne frem til en felles bølgelengde og samtidig løse opp litt, så det ikke blir stivt og satt eller at man ikke føler det man spiller. Noen ganger oppdager man at låter føles gamle og irrelevante, da er det fint å jamme for å nullstille eller oppdatere eller hvilken metafor man nå skal velge.

K: Det er veldig gøy, selvsagt, men også viktig for å kunne få nye ideer og få musikken ordentlig under huden.

Heksejakt

B: Tittelen spiller på den doble betydningen av begrepet. Jeg synes det er gøy å leke med «opprinnelige betydninger» eller se hva som skjer når man tar ord og uttrykk bokstavelig. Dette har gjerne en humoristisk effekt.

Anekdoten
B: Viktig band for oss, særlig de to første platene. Dessverre synes jeg bandet gikk i feil retning da de blei mer heavy og moderne utover i karrieren.

K: Sammen med Änglagård var de et band som ga meg troen på at 70-tallet ikke var over.

Gravmaskin
B: Fett band fra Sverige som vi spilte med på «Til Dovre Faller». Vi traff på noen av dem da vi spilte på Tivedstorp, også. Hyggelige folk! Dette er et godt eksempel på crossover mellom heavy metal, psych, prog og kosmische.

K: Flott gruppe, trivelige folk! Nok et eksempel på at Sverige er Atlantis.

Träd, Gräs och Stenar
B: Dette bandet hadde jeg hørt mye om før jeg til slutt fikk hørt det selv. Enormt fett, selvfølgelig. I det hele tatt er svensk musikk noe jeg liker veldig godt, kanskje særlig 60s/70s-band som er gjenutgitt på Subliminal Sounds. Sverige vinner VM i land, som Andreas pleier å si.

K: Supert band og de spiller fortsatt gode konserter! De er også et bevis på at undergrunnsscenen i Sverige var ganske mange mil foran Norge.

Jethro Tull
B: Jeg og Krizla samla på orignalutgaver av Tull-skiver en stund. Det sier en del.

K: Ingen kommentar,

Jefferson Airplane
B: Lyden av Jefferson Airplane er, som lukten av røkelse fra Scorpius, uløselig knytta til lyttesessions hos Rune i Captain Cumulonimbus & his Wondrous Cloudship. Dette var psykedeliabandet vi hadde før og dels parallelt med Tusmørke. Rune spiller nå i Swifan Eolh & The Mudra Choir. «Crown of Creation» var den viktigste skiva i ungdommen, men nå liker jeg «After Bathing at Baxter’s» best.

K: Jeg hadde helt oppheng på «Lather», fantastisk låt. Det er lyden av å være 16 år og lure på hvor frika man skal bli.

ABBA
B: Igjen, Sverige regjerer. Vi siterer melodilinjer av dem innimellom, fordi det viser at vi liker å feste.

Savage Rose
B: Disse har jeg omtrent ikke hørt på. Det blir for mye blues for min smak. Jeg opplever veldig mye bluesmusikk som derivativ og kjedelig.

K: Ganske ram vokal, liker egentlig den best. Feteste danske sang noensinne er «Tømrerclaus» med Når Spindelvævene Blomstrer.

Asterix
B: Han var en av mange barndomshelter. Asterix er en ypperlig inngang til eldre historie.

K: Som antikkhistoriker er jo Asterix helt supert! Leste et par album seinest i jula.

Plastic Bertrand
B: Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til ham før HlewagastiR hørte likheten mellom «Age of Iron Man» og kjenningsmelodien til «Asterix er her»/»Asterix est la». Den norske versjonen er nok morsomst.

K: Et eksempel på hvor sært det kan bli med lokale varianter av subkulturer. Punk og fransk går liksom ikke sammen. Du kan ikke være punk og spise fem retters middag med en vin man ikke kan uttale navnet på. Coq.

Motown soul
B: Jeg digger mye gammal soul og r’n’b. Helt fra tidlig av dukka riffet fra «You Keep Me Hangin’ On» med The Supremes opp i jammer. Dette kan også henge sammen med at jeg elsker Vanilla Fudge og deres coverversjon.

K: Det er vel mest coverversjoner jeg har noe forhold til, så gjennom gammal psych har jeg blitt påvirket av det.

Dmitri Dmitriyevich Shostakovic
B: Strykekvartettene og symfoniene hans var soundtracket i kollektivet vi hadde på Haslum da vi flytta fra Skien for å studere.

K: Jeg har hørt mye på symfoniene, mektige saker!

Gateavisa
B: Jeg leste mye Gateavisa, jeg husker jeg bestilte ei t-skjorte fra dem med et skjelett på (Gateskjorta) sammen med «Freak Brothers» oversatt til norsk. Pakka brukte evig lang tid på å komme fram og da var den blitt flerra åpen av nidkjære tollere som hadde sjekka den for tjall, antagelig. Hver gang vi var i Oslo spiste vi middag i Hjelmsgate og sjekka ut tegneseriene i Bokkaféen. Faktisk dreiv vi vår egen bokkafé i Skien i samme hus som øvingslokalet vårt. Det var i et sjølstyrt ungdomshus som het Kongehuset. Kaféen het Lunarium og solgte skiver, fanziner, bøker, kaffe og veggismat. Det var ofte ingen andre der enn oss i Tusmørke som drakk litervis med kaffe og dansa frenetisk til «Tarkus» av ELP.

K: Fast lesestoff, det var liksom det eneste som fantes tilgjengelig i Skien for å få oss til å føle at vi var en del av en frikebevegelse, og ikke bare var en håndfull uglesette fjortiser med langt fett hår.

Karlsøy
B: Vi har spilt på Karlsøy tre ganger, fantastisk sted og utrolige folk. Siste gang var digital konsert fra Blitz, vi håper neste gang innebærer en tur nordpå.

K: En av de flotteste plassene på jord, familien og jeg har mange gode minner herfra.

Anne Margrete Sjøflot står for cover art. Fortell om henne, hva dere har laget og forholdet mellom omslag og musikken. 

B: Jeg kontakta Anne Margrete da hun posta noen kunstverk på Face som jeg likte veldig godt. Første gang jeg så noe hun hadde laget var på Svartlamon da vi spilte på Eat the Rich-festivalen. Vi har noen felles venner, bl.a. Linn Halvorsrød som lagde kunsten på omslaget til «Fjernsyn i Farver». De tre bildene i utbretten på «Nordisk Krim» er selvportretter som Margrete allerede hadde laget. Forsiden er spesiallaga for denne utgivelsen, vi maila fram og tilbake og jeg tipsa om boka «The Bog People»/»Mosefolket» av P.V. Glob. Hun blei inspirert og plukka bl.a. mose som blei tørka, pressa og limt på kollasjen. Margrete hadde ikke hørt musikken, men vi prata om hva vi prøvde å uttrykke, dette med rituelle drap og reiser gjennom døden til gudenes verden, at myra eller tjern er en åpning til universet eller det hinsidige. Tanken om «å komme til himmelen» som «stjernehimmelen» er fascinerende. Jeg elsker Museo Rosenbach og «Zarathustra»-skiva, det var faktisk ved å bonde over hvor bra denne plata er at vi blei kjent med HlewagastiR på progaften på Månefisken i 2010 eller der omkring.

Dere har produsert albumet selv i Benediktators hjemmestudio. Fortell om det valget og hva det har hatt å si lydmessig for platen «Nordisk Krim».

B: På de første skivene satt jeg og maste over skuldra på Lars Fredrik Frøislie mens han produserte. Da vi gikk over til Morten Øby i Taakeheimen var det ikke muligheter for å være like mye involvert i prosessen, så vi gikk tilbake til Lars igjen. Til syvende og sist har jeg alt for mange meninger om hvordan det skal være til at det er vits i å overlate det til andre. Det blei til slutt sånn at jeg fikk lære meg håndverket sjæl for å finne ut hva som faktisk var mulig å realisere av de idéene jeg hadde. Jeg blir fortsatt aldri helt fornøyd, men nå har jeg ingen andre å skylde på. Jeg digger arbeidet Lars og Morten gjorde, altså, men det var alltid noe jeg ville gjort annerledes, uten at jeg klarte å kommunisere det på en forståelig måte. Lydmessig er det mer eksperimentelt enn før. Det er også temmelig tett. Det henger sammen med at jeg har hatt for god tid og for mange ting å leke med. Neste gang blir det helt annerledes. Eller ikke.

Martin Furan har filmet, klippet og produsert, mens Benediktator står for regi og manus til videoen «Age of Iron Man». Fortell om denne låten og videoen.

B: Låta blei laga i 2000, i bandet The Few. Da het låta «I’m Gonna Tell You in the Morning» og var hakket mer Hendrix/Zeppelin-aktig. I The Few spilte jeg el-gitar, Krizla spilte fløyte og sang mens Henrik Harmer spilte trommer og Jon Nilsen spilte bass. Harmer og Nilsen spiller med Andreas Prestmo i proglegendene The Chronicles of Father Robin. Harmer var også med i Les Fleurs du Mal. Til denne plata skreiv jeg ny tekst til låta, sånn at den kom til å handle om menneskeofringer i jernalderens Danmark slik de er skildra av Tacitus i verket «Germania». Dette er inspirasjonen for videoen, også: Gudinna Nerthus (Mari Sletten, som spiller samme rolle i videoen til «Offerpresten») kommer på besøk for å kreve et menneskeoffer. Bandet rømmer, hun følger etter og kidnapper til slutt meg og tar meg med på en dødelig seilas med danskebåten.

Ved siden av platene for de voksne så har Tusmørke også gjort seg bemerket med en flere barneplater og forestillinger for barn. Fortell om den pedagogiske siden til bandet og forholdet mellom barne- og voksenmusikk, og deres egen vri på denne genren.

B: Vi vil lære barna om naturvern, artsmangfold og dyrevelferd. Dessuten ønsker vi å stimulere interessen for gamle barneleker og få dem til undre seg over hvordan sanger, rim og regler vandrer gjennom tid og rom. Kulturen vår i Norge i dag er et produkt av impulser langveisfra, fra alle mulige kilder. Dette er grunnen til at kulturell appropriasjon er en vrien debatt. Hvor skal man sette år null, liksom? Vi vil også at barna skal se magien i omgivelsene sine og ikke være ødelagte av dataspill og videovold.

Jeg tror ikke det er så stor forskjell på om vi lager musikk for barn eller voksne. Tekstene for barn er ikke like makabre og vi lager kortere låter for unga, ellers er det mye av det samme. Om noe så er vi mer lekne og eksperimenterende med sjangerblanding på barneplatene.

K: Barneplatene springer ut av en sjanse jeg fikk til å lage musikaler for barna på jobben min på Aktivitetsskolen Nordstrand. Jeg pitcha ideen om en musikal med egen musikk til lederen min og fikk grønt lys, siden balla det på seg med seks musikaler, som ble til tre plater. Vi har satt opp musikalene flere runder med barna på jobben, og det er flere pedagogiske mål med dette. Barna som er med er 1. til 4. klassinger og for mange er det første gang de står på en scene. De lærer å lese manus, studere inn roller og opptre for andre. Det er en fantastisk opplevelse å være med fra første øving med danseleken og ganske enkle ting, til forestilling med fullsatt sal. På grunn av smittevern har vi måttet lage forestillingen som film, takket være Vetle Raatten Skogmo (Kvesta, Whip, vikar i Tusmørke) som jeg jobber med, har vi fått til dette. Musikalene skaper et veldig engasjement blant barna og de foresatte. Innholdet i musikalene treffer litt ulikt etter hvor gamle barna er. Unger i dag har et stort miljøengasjement, så den biten er lett å få dem med på. Mytologi og eventyr er også bra stoff å formidle til barn. Det som overrasket meg litt, er at det også fenger å diskutere slike ting som skolebudsjett, faste ansettelser, IKT og brukerdata og andre voksne temaer. Barneplatene reflekterer mye av dette arbeidet med å få barn til å engasjere seg i noe mer enn Pokemon og Fortnite.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 tiltakene?

B: Alle konsertene våre er avlyst og vi får ikke øvd. Innspillinga av dette albumet var ferdig før Covid, men det begynner å røyne på nå. Det er ergerlig at ting stopper opp, frustrerende at de ikke bare kjører 2-3 uker med portforbud og blir ferdig med det. Jeg har jobb i skolevesenet, da, så jeg har det jo mye bedre enn mange andre.

K: Jeg er blitt litt nummen av at det aldri ser ut til å bli noen fremgang eller lettelser (intervjuet er gjort i mars, red.anm.). Første runde med nedstengning var jeg i hjemmestudioet hele tida, men nå er jeg blitt mer apatisk. Konserter er avlyst, plateslipp blir utsatt og jeg blir tiltaksløs av å vite at alt jeg produserer i studio blir en stadig større bunke med ting jeg ikke får gått videre med. Nå går det mot lysere tider og jeg har begynt å jobbe med nye innspillinger igjen, men det har vært nesten tre måneder hvor jeg har fordypet meg i The Witcher 3 og ellers bare stilt litt lyd på gamle prosjekter. Å bli tvunget til å la være å gjøre alt som gjorde hverdagslivet overkommelig er ganske drepen, nå er fristedene mine borte og jobb og familie er hele perspektivet. Jeg er plutselig blitt et helt normalt menneske, ikke kult.

Kan Bendikt og Kristoffer til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere som musikere og sangere.

B: Fem som har inspirert meg som musiker:

Jimmy Castor Bunch- It’s Just Begun

Høst – Fattig Men Fri

Comus- Song to Comus

Yes – Heart of the Sunrise

Univers Zero – Dense

 

Fem som har inspirert meg som sanger:

Van der Graaf Generator – Darkness (11/11)

Dio – We Rock

Burzum- Ea, Lord of the Depths

Thin Lizzy – S&M

Black Sabbath – Symptom of the Universe

 

K: Fem som har inspirert meg som musiker:

Black Widow – Come to the Sabbath

Henry Cow – Beautiful as the Moon, Terrible as an Army with Banners

Prodigy – 3 Kilos

Gryphon – Second Spasm

Brainticket – Places of Light

 

K: Fem som har inspirert meg som sanger:

Arthur Brown – Fire

Incredible Stringband – The Half-Remarkable Question

Bert Jansch – Jack Orion

HP Lovecraft – At the Mountains of Madness

Roky Erickson – It*s a Cold Night for Alligators

 

Tusmørke – Nordisk Krim (2021)

 

Tusmørke – Leker for barn, ritualer for voksne (2019)

 

Tusmørke – Osloborgerlig Tusmørke: Vardøger og Utburder vol 1 (2018)

 

Tusmørke – Fjernsyn i farver (2018)

 

Tusmørke – Bydyra (2017)

 

Tusmørke – Hinsides (2017)

 

Tusmørke – Sankt Sebastians Alter (live in Sandvika 2015) (2017)

 

Tusmørke – Ført Bak Lyset (2016)

 

Tusmørke – Elektriske Skrekkøgler og Forhistoriske Framtidsfabler (split LP w/ Spectral Haze) (2015)

 

Tusmørke – Riset Bak Speilet (2014)

 

Tusmørke – underjordisk Tusmørke (2012)

 

 

Sjekk også:

Tusmørke – Age of Iron Man & Ride the Whimbrel (Ferske spor uke 3/2021)

Tusmørke – Fjernsyn i farver (Ferske spor uke 12/2018)

«Glimt» av Tusmørke live på Camp Deichman 2019

Tusmørke – På Biblioteket (Ferske spor uke 48/2017)

Tusmørke – Fort Bak Lyset (Deichman anbefaler: Årets album 2016, her Frank Michaelsen)

Heavy Metal og Science Fiction

Deichman anbefaler: Årets album 2016 (Årets sanger 2015, 8. Skallen – Spectral Haze og Tusmørke, her ved(Brage Tuflåt)

 

Elds Mark – Spor (Elds Mark er et prosjekt bestående av multiinstrumentalistene Håkon Oftung (Tusmørke og Jordsjø m.m) og Kristian Valbo (Obliteration og Aura Noir). (Ferske spor uke 12/2020)

Elds Mark – Varder (Ferske spor uke 10/2020)

 

Haakon Ellingsen – John Waynes datter (Med på låta er bl.a. Lars Fredrik Frøislie (Wobbler, Tusmørke, White Willow m.m.) på trommer, tamburin og munnspill (Ferske spor – uke 23/2018)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog