Deichman: Årets album 2022

Her er årsoppsummeringen fra oss!

 

Stian Bjørnsson Hope

Internasjonale

1) Richard Dawson – The Ruby Cord

I fjor vippet Dawson mellom første og andre plass, i år er det ingen tvil om hvor han hører hjemme. Det er jo sabla tøft at en artist bare kjører på uansett hvor sprøtt det i utgangspunktet virker. Denne gang er det garantert en del som himler med øyene når de hører at første låt på albumet, «The Hermit», varer i 41 minutter. Jeg må innrømme at den er litt seig, det tar f.eks. ca. 11 minutter før han i det hele tatt begynner å synge, og de siste 10 minuttene med koring er i overkant drygt. Men når du først har hørt låten to-tre ganger og kommet inn i hoveddelen av den, gjerne kombinert med filmen han har laget, er det en fryd å høre på. Det var noen som kommenterte: «Great! Dawson has given us an album, and five extra tracks».

Uansett hvordan du ser på det er han i en særklasse. Hvis du ikke er i humør til å høre første spor, er det bare å høre resten av låtene, som har en mer tradsjonell lengde, uten å være i nærheten å være tradisjonelle generelt sett. Ellers er jo tekstene til Dawson av en annen verden! Jeg har ikke godt nok engelsk vokabular til å forstå absolutt alt (Thomas Pynchon er visst en favoritt), men det er dypt fascinerende hvilket lerret han spenner opp. Det er akkurat som små noveller du kan lese opptil flere ganger og finne nye lag av mening hver gang. «The Ruby Cord» er del av en slags trilogi, hvor «Peasant» (2017 )er lagt til middelalderen, «2020» (2019) i nåtiden, mens årets album foregår en gang i fremtiden. Dawson har selv nektet å bekrefte dette i intervjuer, men i forbindelse med «2020» sa han nettopp at det var det som var planen. Han er med andre ord en liten luring, en luring man bare må elske. Han hadde ellers en helt fremragende konsert på Blå i Oslo tidligere i år, en utsatt konsert som ikke kom et sekund for tidlig.

2) Wilco – Cruel Country

Wilco har endelig fått tilbake noe av gløden igjen. Etter tre slappe album i løpet av de siste elleve årene begynte jeg å tvile på om Jeff Tweedy & Co noen gang kom til å levere noe som var over gjennomsnittet interessant igjen. Den første singelen, «Falling Apart (RightNow)», vitnet nemlig om det motsatte, en helt streit countrylåt med Tweedys følsomme og pene vokal på grensen til det kjedelige. «Cruel Country» beviste heldigvis at Wilco hadde funnet gullåra igjen. De smeller til med hele 21 låter, og selv om det kanskje er hakket for mange, er det mye vakkert å nyte her. Stilen er fremdeles lavmælt og tidvis nedstrippet, og man kan ta seg i å savne en real rockesolo fra Nels Cline, men det hadde ikke passet helt inn her. Neste gang derimot, bør de blaste inn den døren igjen.

 

3) Suede – Autofiction

Suede kunne i år feire at det var tretti år siden deres første singel, «The Drowners», kom ut. Husker godt hvor begeistret jeg ble for at det endelig skjedde noe kult på rockefronten i England igjen. Dette var jo som kjent starten på det som senere fikk den noe tvilsomme betegnelsen «britpop», noe de aller fleste involverte band har tatt avstand fra siden, inkludert Suede, Blur, Pulp og Oasis. Samme kan det egentlig være. Suede var inntil nylig det eneste bandet i denne gjengen som aktivt holdt på, men som vi vet kommer både Blur og Pulp tilbake neste år med en rekke konserter. Det eneste som mangler nå er, nei ikke Oasis, men at de spiller i Norge. Ellers leverte Suede potent rock på årets Øyafestival, og Brett Anderson fikk rett i at «Autofiction» var deres punkealbum, det nærmeste de noen gang har vært i alle fall.

4) King Gizzard – Ice, Death, Planets, Lungs, Mushrooms and Lava

5) Pink Mountaintops – Peacock Pools

6) Rolling Blackouts Coastal Fever – Endless Rooms

7) Fontaines D.C. – Skinty Fia

8) Yard Act – The Overload

9) The Sadies – Colder Streams

10) The Smile – A Light for Attracting Attention

11) Pixies – Doggerel

12) Father John Misty – Chloë and the Next 20th Century

13) Elvis Costello & The Imposters – The Boy Named If

14) Arctic Monkeys – The Car

15) Osees – A Foul Form

 

Norske

1) deLillos – Evige dager

Jeg hadde ikke kjøpt et eneste album av deLillos siden «Neste sommer» (1994), ikke for at de sugde, men etter den monsterhiten det albumet ble, spesielt tittelsporet og «Kokken Tor», var jeg kurert i årevis. Det er selvfølgelig urettferdig mot deLillos, det er garantert mye fett å finne på de 17 som har kommet i ettertid. Det har jeg tenkt å gjøre noe med fremover, for etter «Evige dager» ble sluppet har jeg virkelig fått tilbake lysten til å høre på dem igjen. De har funnet frem rockefoten, for ikke å si progrockfoten, og de oser av spilleglede mens dundrer på med deilige gitarsoloer. Hører vi Arctic Monkeys? Check! Hører vi Led Zeppelin? Chech! Sjekk ellers ut «En av dagene», hvor vi hører en viss hyllest til et visst dritkjent band fra England. Det er utrolig herlig å ønske deLillos tilbake i livet mitt, så jeg gir dem likesågodt 1. plassen. NB! Er litt irriterende å høre på Spotify, for låtene går egentlig i ett, så det høres ut som hakk i plata når det «skiftes» spor. Go vinyl!

2) Tommy Tokyo – Tommy Tokyo

Tommy Tokyo døde som kjent i mars i år, han ventet på en lungetransplantasjon på sykehus i Trondheim, som han aldri fikk. Han ble 50 år gammel. Albumet ble påbegynt et par år i forveien for å feire hans 20-årsjubileum som artist i 2022, og det skulle ha like mange låter. Tommy Tokyo døde omtrent samtidig som siste miksen ble gjort. Man kan tidvis høre på vokalen at han har noe redusert lungekapasitet, men samtidig er stemmen like sårbar og vakker som vanlig, og på «Imposter» skinner han som aldri før. Første gang jeg hørte Tommy Tokyo var med hans Starving for My Gravy på «Smear Your Smiles Back On» (2008), og jeg har mange gode minner med allsang på b.la. «The Circle Must Be Broken». På aller siste utgivelse fra Tommy Tokyo nynner jeg med i sorgfull beundring på «I’m Coming Home».

 

3) Motorpsycho – Ancient Astronauts

Albumet «Ancient Astronauts» har visstnok tatt utgangspunkt i et filmprosjekt gutta gjorde med teatergruppen De Utvalgte, og en danseforestilling med Impure Dance Company, under pandemien. Ellers er det første gang på en god stund det kun er kjernetrioen som står for all musikken. Hvis en ser bort fra en to minutters dronesnutt, som Helge «Deathprod» Sten bidrar på vel og merke. Det når ikke opp til fjorårets «Kingdom of Oblivion», eller den såkalte Gullvåg-trilogien, men det er det mye knallfett å hente her. Åpningssporet «The Ladder» er klassisk Motorpsycho, med tung bassgang og rullende groove, «Mona Lisa/Azrael» veksler fra det sarte og vakre til blytung rock, godt tufta på heftig frijazz, mens vi til slutt får «Chariot of the Sun – To Phaeton on the Occasion of Sunrise (Theme from an Imagined Movie)», en 22 minutters lang instrumentallåt som tar fullstendig rotta på deg.

4) Karpe – Omar Sheriff (EP)

5) Morten Abel – Endelig seier

6) Paal Nilssen-Love Circus – Pairs Of Three

7) Hedvig Mollestad – Maternity Beat

8) The Good The Bad And The Zugly – Research and Destroy

9) Dig Deeper – Easy Were the Days (Before I Met You)

10) Erlend Ropstad – Gleden & sorgen

11) Beachheads – Beachheads II

12) Spielbergs – Vestli

13) I Like to Sleep – Sleeping beauty

14) Pogo Pops – Daylight

15) Master Oogway with Henriette Eilertsen – Happy Village

 

Geir Qviller

Av ulike grunner har det blitt mindre tid og energi til å høre ny musikk i 2022. Det har blitt mest ambient fra de seinere åra; jeg blir aldri lei av YT av Opinion, Blue rot av Razen og Embers av Secret Pyramid. Ellers har det gått mye i Das Lied von der Erde (særlig siste del, Der Abschied). Jeg har likevel fått med meg noe; her er utgivelsene fra 2022 som jeg har hørt mest på og fått et forhold til.

Moskus – Papirfuglen (Hubro)

En plate som spriker i alle retninger og det er helt greit for meg. Moskus inviterer alltid til opplevelser og reiser. Her er det mye spennende og givende å oppleve.

Félicia Atkinson – Image language (Shelter Press)

Ny fin skive med Atkinsons dempede, mystiske og tidvis bevissthetsutvidende musikk.

Razen – Regression (Marionette)

En ny og variert skive med akustisk, improvisert og utfordrende musikk fra Razen.

Claire Rousay – Everything perfect is already here (Shelter Press)

Akustisk og luftig ambient. To fine spor som jeg ikke får nok av.

Kiki Kudo – Profile eterna (The Trilogy Tapes)

To lange, lyttbare og hypnotiske teknolåter, særlig den første har gått i ett hos meg.

Unni Løvlid, Anne Hytta, Ingfrid Breie Nyhus – Unamna (Simax)

En variert og fin skive som lager bro mellom norsk folk og nymusikk. Den inneholder alt fra myke bånsuller til fremmed huldreskrål.

Malibu – Palaces of pity (UNO NYC)

Deilig, mykt og konfliktløst. Elektronisk og glatt, ja, men dette er ambient balsam for sjelen.

Slagr – Linde (Hubro)

En behagelig, akustisk og ambient skive med fele, vibrafon, cello og glass.

 

Katrine Judit Urke

Eg har jo pløgd gjennom mykje nytt, og for så vidt oppdaga mykje fint i 2022. Eg vart ganske paff og flau og lei meg då eg skjønte at eg hadde gått glipp av The Smile på Sentrum scene, lyttinga til A Light for Attracting Attention har kanskje vore litt prega av det. Eg har sjølvsagt høyrt en del på Sondre Lerches Avatars of Love, men har då stadig vendt tilbake til tittelsporet som jo òg kom som ein del av ein EP i forkant av albumet. Eg har gitt ein gammal storfavoritt hos meg, Arcade Fire, med albumet WE, ein sjanse, men her er det opningslåta «Age of Anxiety I» som har gått på repeat, eg har skippa tilbake til start igjen og igjen. Warpaint sitt nye album, Radiate Like This, har eg akkurat oppdaga, eg trur det kan vere noko for meg, men det sette seg ikkje heilt ved første lytt. Men låta «Stevie» er iallfall utruleg fin, høyrest litt ut som All Saints (det er ein kompliment, ja).

Men no når eg skal oppsummere musikkåret, sit eg faktisk berre igjen med eitt album og éin EP som eg har vendt tilbake til igjen og igjen i sin heilskap:

Jenny Hvals Classic Objects startar med sprettande, lyse, leikande, rørande «Year of Love» som eg har høyrd ihjel i år, men her har neste låt, «American Coffee», liksom dratt meg vidare gjennom heile albumet som er poppete og filosofisk og meditativt og litt sprøtt – alt det på ein gong, akkurat sånn som Jenny Hval er på sitt beste.

Og så har vi Louiens EP, Figure Me Out. Knallsterk liten sak. Minner meg litt om gamle favorittar, kanskje litt Emilíana Torrin og enda meir Cardigans, samtidig som det verkeleg er hennar eige. Louien meistrar å glede øyrene ved å fargelegge ganske enkel musikk, ved første lytt er det kanskje litt sånn streit countrypop, men så er det som om fleire og fleire lag kjem fram etter kvart. Stemmen hennar, melodiane og produksjonen gir meg ei internasjonal kjensle, eg blir imponert kvar gong eg høyrer på det.

 

Mari Langaard Færgestad

Årets album

Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE

Enos albums fra i høst er egentlig det eneste albumet som har gått på repeat hos meg i år.

Eno synger sjøl for første gang på nesten 20 år, og reflekterer på «FOREVERANDEVERNOMORE» over menneskeheten, planeten og kanskje apokalypsen.

Det fineste sporet synes jeg er «We Let It In», der dattera Darla Eno bidrar på vokal.

 

Jørgen Wiig Salvesen

        • Benedicte Maurseth – Hàrr

Med inspirasjonen hentet fra norsk natur og landskap, og da særlig med Hardangervidda som utgangspunkt, har komponist og felespiller Bendicte Maurseth fra Hardanger gitt ut en av årets beste norske utgivelser. I brytningen mellom jazz, folketoner og klassisk, har Maurseth gitt ut en personlig og meditativ plate, hvor lydopptak av blant annet hennes egen tippoldefar, (som for øvrig også pryder platecoveret) til Hardangerviddas reinsdyr og lokale innsjøer har funnet sin plass. Med hjelp av dyktige medmusikere har dette blitt en plate som kan anbefales på det sterkeste

Favorittlåt: Heilo (feat. Rolf-Erik Nystrøm)

      • Yaya Bey –Remember Your North Star

Den Brooklyn-baserte album-debutanten Yaya Bey gir oss en sømløs reise gjennom RnB, soul, hip hop og jazz. Med tekster som beveger seg fra politiske rammeverk som black empowerment, misogyni til det mer eller mindre hverdagslige, er alt servert med en tydelig brodd og skarphet, som til tider benytter seg av smått humoristiske skråblikk. Har man i bakhodet at Yaya Bey i hovedsak har produsert albumet selv, er det bare å glede seg til fortsettelsen!

Favorittlåt: Big daddy ya

        • Mitski – Laurel Hell

På Mitskis sjette albumutgivelse er energi stikkordet. Med tydelige powerpop-referanser som spenner seg fra Blondie til synthwave med patos-vokal, er albumet i all hovedsak et solid stykke pophåndverk. Med noen «ballade»-unntak, der hun nærmer seg folk rock landskapet, er hun på det sterkeste der låtene holder seg til 80-talls sounden. Et tiår hun åpenbart finner seg godt til rette i

Favorittlått: Stay Soft

        • Weyes Blood – And in the Darkness, Hearts Aglow

Om Joni Mitchell og The Carpenters fikk et kjærlighetsbarn ville det vært Weyes Blood, eller Natalie Mering, som er hennes egentlig navn. Album nummer to, i det som er en planlagt trilogi, er tydelig influert av 70-talls popen med sine «obligatoriske bakgrunnstrykere», hvor kjærlighet, både den lykkelig og den ulykkelige står tematisk i fokus. Eller som hun beskriver det selv: «Weyes Blood is for lovers».

Favorittlåt: It’s Not Just Me, It’s Everybody

        • Charlotte Adigéry & Bolis Pupul – Topical Dancer

Den beste musikalske opplevelsen fra Belgia siden Jaques Brel? Personlig kan jeg svært lite om belgisk musikk og artister, foruten nevnte Brel og kanskje den elektriske undergrunnssjangeren EBM på åttitallet, ledet an av bandet Front 242, men nå snakker jeg meg bort. Det er svært lite som minner om Jaques Brel på Charlotte Adigéry og Bolis Pupul sitt album «Topical Dancer». Her får vi servert en eklektisk blanding av funky og smått “artsy” no wave, som innimellom får meg til å tenke på artister som ESG og Liquid Liquid. Iblandet electro- pop, telefonsamtale-samples, humor og politiske undertoner høres dette ut som lite annet akkurat nå

Favorittlåt: Blenda

        • Etran de L’Aïr – Agadez

Etran de L’Aïr har vært aktive med sin Tuareg-bryllupsmusikk i over 25 år, og det høres, om man tar utgangspunkt i samspillet deres. Basert i Agadez, Niger, også kjent som hovedstaden for «sahararock» eller «desert blues» om du vil, får vi servert en dose musikalsk lekenhet som egner seg like godt i metropolen, som i ørkenen. Med et snev av psych- og surf rock og et stort energisk driv, er det en fryd å høre på. Anbefales til ditt neste bryllup

Favorittlåt: Tchingolene

 

Just Høy

Norske

Tommy Tokyo – Tommy Tokyo

Fredrikstad-artisten Tommy Lorange Ottosen døde 22. mars i år, bare 50 år gammel. Før han gikk bort rakk han å spille inn det selvtitulerte dobbeltalbumet «Tommy Tokyo». Dette ble utgitt posthumt tidligere i år. De 20 låtene på albumet skulle markere hans 20-års jubileum som artist. Tommy var kjent som en ærlig og kompromissløs låtskriver, noe som også kommer til de grader fram på dette siste albumet. Man får nesten tårer i øynene av å høre på slutten av «Pawnbrokers Alley» – Cause leaving this early just doesen’t seem to be right. It doesen’t seem to be right.

Sjekk ut låtene: «Wings of Good Fortune», «Pawnbrokers Alley «og «So,I’m Coming Home»

The Good The Bad and The Zugly – Research and Destroy

Det nyeste albumet til GTBTZ treffer tidsånden ganske på kornet med lystig tematikk som dommedags prepping, cancelkultur og incels. Dette servert på en seng av fete riff, ekstremt høy energi og upåklagelige tekster. Jeg husker spørsmålet de nokså skamløst stilte i første sporet på albumet «Hadeland Hardcore»; Who will save Scandirock? Jeg tror vi er inne på svaret med «Research and Destroy»!

Sjekk ut låtene: «Song for a Prepper», «Nostradumbass» og «The Power of Beer»

 

Internasjonale

The Sadies – Colder Streams

Dette er rett og slett en utrolig imponerende plate. Jeg har aldri hørt en dårlig skive fra dette bandet selv om de har holdt på siden midten av 90-tallet, de har jevnt over vært bunnsolide. Da sier det ikke så rent lite at «Colder Streams» er et av de beste, om ikke det beste albumet de har gitt ut.

Sjekk ut låtene: «Stop and Start», «Message to Belial» og «Cut Up High and Dry»

Angel Olsen – Big Time

Dette er det sjette, og etter min mening det beste albumet til amerikanske Angel Olsen. På dette Country-inspirert albumet kommer den sarte, men likevel teatralske og lett dramatiske vokalen hennes til sin fulle rett. Dette er rett og slett utrolig vakkert.

Sjekk ut låtene: «All the Good Times», «Chasing the Sun» og «Big Time»

 

Zeljko Cirikovacki

Disse albumene er mest sannsynligvis ikke årets beste. Selv om de muligens ikke tilbyr noe banebrytende, har de betydd mye for meg i løpet av dette turbulente året og vært en viktig del av hverdagen min. Sjangeren bør tas med en klype salt og er kun til orientering.

 

Pop (dream pop/electro pop/synth-pop/ambient pop/art pop/avant-pop/indie pop/funk/disco/house/tropicalia)

Alice Boman – The Space Between

Au Suisse – Au Suisse

Brian Eno – Foreverandevernomore

Charlotte Adigéry & Bolis Pupul – Topical Dancer

Dawn Richard & Spencer Zahn – Pigments

Dawn to Dawn – Postcards From the Sun to the Moon

Egret – Silent Turns

Jack J – Opening The Door

Jockstrap – I Love You Jennifer B

Junior Boys – Waiting Game

Kaitlyn Aurelia Smith – Let’s Turn It Into Sound

Lucrecia Dalt – ¡Ay!

Mabe Fratti – Se ve desde aqui

The Orielles – Tableau

Real Lies – Lad Ash

Röyksopp – Profound Mysteries I, II, III

Sana Garić – Naočare za srce

Soyuz – Force of the Wind

Tess Roby – Ideas of Space

Vic Bang – Burung

 

Diverse (ambient/electronica/experimental/techno/idm/new age/nu jazz/chill out/kraut/dub/kosmische/post-rock)

Alexi Barris – Support Surfaces

Anja Lauvdal – From A Story Now Lost

Belief – Belief

Biosphere – Shortwave Memories

Bitchin Bajas – Bajascillators

Brown Fang – Sherwood Pines

Carmen Villain – Only Love From Now On

Danny Scott Lane – Wave to Mikey

Francis Harris – Thresholds

ISOR29 – Moon Phase Gardening

Jane Bruckner – Agnes
Ikke på Spotify; https://janebruckner.bandcamp.com/album/agnes

Kreidler – Spells And Daubs

Lifted – 3

Lord of the Isles – Night of the Endless Beyond

Loris S. Sarid – Seabed – Sunbath

Lumtz – Cruzar pisando piedras

Matthieu Beck – Here Alone

Palace Of Pleasure – Undarkness

Precipitation – Glass Horizon

Soutien Gorge – Tarskapcsolatodban

Sam Prekop – Sparrow

Sam Prekop & John McEntire – Sons Of

Sofie Birch – Holotropica

Sunplus – Soft Printing Machines

‘t Geruis – Bain D’ Etoiles

Time Wharp – Spiro World

Woo – Paradise In Pimlico

 

Reutgivelser/samlingsplater

The Detroit Escalator Company – Soundtrack [313] + 6

Influenza Prods. – Mémoire

Jacques Charlier – Art In Another Way

Jon Iverson – Many Worlds Interpretation

Silberland – Kosmische Musik Vol 1 (1972-1986)

To Rococo Rot – John Peel BBC Sessions 97-99

Various Artists – Artificial Intelligence

 

Brage Tuflåt Bjerke

Brages favoritter basert på subjektiv synsing i en midtlivsfase:

 

Norske:

Geir Sundstøl – The Studio Intim Sessions Vol. 1

Gundelach – ShapeShifter

MesaVerde – Ky

Motorpsycho – Ancient Astronauts

 

Sanger:

Mall Girl – Poolside Person

Purified In Blood – Myrå

Unnveig Aas – Falling from Grace

 

Utenlandske:

Les Big Byrd – Eternal Light Brigade

Morabeza Tobacco – Shadow of the Cherry

Wilco – Cruel Country

Julia Jacklin – PRE PLEASURE

The Smile – A Light for Attracting Attention

 

Sanger:

Seabiscuit – The Voice of Seabiscuit

Viagra Boys – Troglodyte

Nu Genea – Bar Mediterraneo

1986 Omega Tribe – Counterlight (2022 remix)

of Montreal – Marijuana’s A Working Woman

ML Buch – High speed calm air tonight

SelloRekt / LA Dreams – Standing in Time

Destroyer – It’s In Your Heart Now

Damien Jurado – Meeting Eddie Smith

Rachel Bobbitt – More

 

Julian Dario Gutierrez

Musikkåret 2022

2022 gikk stort sett i retro, stort sett grunnet en ny runde med soul/funk, men uten å gå helt Marvin Gaye av den grunn. Som vanlig, ble det fortsatt plass til en del electronica og hiphop instrumentaler. De utgivelsene som vekket nysgjerrighet i 2022 kommer først, og til slutt noen monumentale låter som vil leve videre i minner om enda et musikalsk år unnagjort.

Det er alltid stas med nye Ninja Tunes utgivelser, og forventningene blir ikke lavere når selveste Bonobo slipper ut en ny plate, og den kom i år med Fragments. Og det er jo en del samarbeid på denne plata, men Bonobo har ikke gjort samme «feil» som RJD2 og blitt fristet til å legge til sin egen stemme her og heller latt de som kan synge gjøre jobben sin. Noe deilig, noe dansbart – og alt med et bonoboesque avtrykk. Selv om Fragments ikke fanger like mye som hans tidligste og mer organiske plater, så er det fortsatt verdt å spinne ‘Rosewood‘ på dansegulvet og ‘Otomo‘ for en litt mer transcendental twerk. Mens ‘Tides‘ tar det ned et hakk for å reflektere over cumulonimbus-skyer.

Når vi først er inne på Ninja Tunes, så kom Romare ut med Fantasy i 2022, og lydbildet i ‘Quiet corners in my mind tilfredsstiller på alle måter. Perfeksjon på beats og sample synkronisering.

Helt på tampen av 2021 kom El Búho ut med en Deluxe Edition av gjennombruddsplata Cenotes (opprinnelig fra 2015). På Cenotes DLE er det 3 nye mikser av ‘Tecolotin’ og ‘Mañana Tepotzlan’. Det ble et trivelig gjenhør med monsterlåta Mañana Tepotzlan. I tillegg disket El Búho opp med en ny utgivelse Tributaries Vol. 2 i år, men denne har ikke grodd på meg like heftig.

Andre nevneverdige utgivelser i 2022 går til:

• Sage Motel av Monophonics / Kelly Finnigan.
• shortstories av Persian Empire

Så, et lite utvalg av de beste kosttilskuddene i 2022 nedenfor. Rangert etter høyeste anbefaling.

Vitamin A (Aww)
– Paul McCartney feat. Khruangbin – Pretty boys (2021)
– Duval Timothy – Ball (2017: Sen Am)
– Populous – Canoe canoa (2005: Queue for love)
– Kaiben – Overnight (2011: The Edge EP)
– Hiatus Kaiyote – And we go gentle (2021: Mood valiant)
– Hermanos Gutiérrez – El camino de mi alma (2018: El camino de mi alma)
– Fiona Fiasco & Melodiesinfonie – Brangelina Fanfiction (Forever faking memoirs: 2021)
– Moses Sumney – Colouour (2020: græ)

Vitamin B (Beats)
– Baukhol – L.T.D. LOVE
– Jazz Spastiks feat. Apani B Fly – Move (2014: The product)
– Funky DL – Away too long [Instrumental] (2014: The Funky DL Beat Tape Trinity)
– Jay Electronica – Exhibit C [Instrumental] (2009: Exhibit C)
– 9th wonder – SirBlue!!! (2017: Zion II)
– Kankick – Say (2013: Acid Massive Musical)
– Kofi Stone – Busker flow (2019: Nobody cares till everybody does)
– Jonwayne – That’s O.K. (2016: That’s O.K.)
– Illa J – All good (2008: Yancey Boys)

Vitamin C (Classics)
– Kelly Finnigan – Since I don’t have you anymore (2019: The tales people tell)
– Edu Lobo – Zum-Zum (1970: Cantiga de Longe)
– The Gaylads – Joy in the morning (2014: Studio One Rocksteady)
– Otis Gayle – I’ll be around (2001: Studio One Soul)
– Wendy Rene – After laughter (comes tears) (2012: After laughter comes tears ~ Complete stax & Volt singles + rarities 1964-65)
– The Sapphires – Who do you love (1965: Who do you love)
– Eddie Holman – Four walls (1969: I love you)
– Mack Browne & The Brothers – Bumpy’s lament (1971: Shaft)

Vitamin E (Electronica)
– Long Arm – The waterfall inside me (2011: The branches)
– Tom Jarmey – What does honey taste like (2018: Beach jazz)
– David Douglas – Romanticism (2014: Moon observations)
– Clap! Clap! – Kuj yato (2014: Tayi Bebba)
– JAJA – Zaka (2017: Shika shika / Botanas)
– Melanie de Biaso – The flow (Hex Remix) (2015: Gilles Peterson Presents: Melanie De Biasio – No Deal Remixed)
– Moomin – Woman to woman (2016: A minor thought)

2022 ebber ut nå, og man avslutter ikke året uten en liten runde med takknemlighet. Hva er vel bedre en Tony Camargos sin versjon av El año viejo?

 

Daniele Jessen Aguilar

Årets album

Nas «King’s Disease III». Rap-Guden er tilbake i storform. Kidsa kan gå å legge seg.
Karpe «Omar Sherif». Sjof tronen, bror!

Årets låt

Hiwá feat Yosef (Madcon), Arif og Jae-R «Min Tid». Er dette Norges råeste raplåt? Ja, jeg tror det. Hiwá har fått med seg noen av de største tungvekterne og resultatet er fantastiske, personlige refleksjoner av egen oppvekst og familie/vennskapsbånd. Låta er produsert av Pvcify og debuterte under rulleteksten i episode 7 av NRK-serien «Flus».

Fun fact: Hiwá er Jae-R’s lillebror.
Fun fact 2: Jae-R ga ut mixtapen «Iraq’s Most Wanted» med DJ Whoo Kid i 2005. DJ Whoo Kid var DJ’n til 50 Cent og på toppen av næringskjeden av mixtape DJ’s.

 

Tor Åge Naper

Michael Head & the Red Elastic Band: «Dear Scott» (Modern Sky UK)

Suede: «Autofiction» (BMG)

Arctic Monkeys: «The Car» (Domino)

Big Thief: «Dragon New Warm Mountain I Believe in You» (4AD)

Dry Cleaning: «Stumpwork» (4AD)

Wet Leg: «Wet Leg» (Domino)

Sondre Lerche: «Avatars of Love» (PLZ)

Fontaines D.C.: «Skinty Fia» (Partisian Records)

Aldous Harding: «Warm Chris» (4AD)

Kevin Morby: «This Is a Photograph» (Dead Oceans)

 

Jørgen Strømme

Topp 10 Album 2022
————
01. Richard Dawson – The Ruby Cord (Weird World)
02. Derya Yıldırım & Grup Şimşek – Dost 2 (Bongoe Joe)
03. Hiro Ama – Animal Emotions (PRAH Recordings)
04. Dominik Eulberg – Avichrom (!K7)
05. Colin Stetson – The Menu Original Motion Picture Soundtrack (Sony)
06. Vega Trails – Tremors in the Static (Gondwana Records)
07. Alex Banks – Projections (Mesh)
08. Cate Le Bon – Pompeii (Mexican Summer)
09. Kali Malone – Living Torch (Portraits GRM)
10. Beachheads – Beachheads II (Fysisk Format)

Topp 10 Singel/EP 2022
————
01. Payfone – Put Your Face Away (Otis Records)
02. Figure Section – Another Sun (Antibody)
03. The Maghreban & Nah Eeto – Got Your Number (Zoot Records)
04. Ece Era – War on Innocence EP (2MR)
05. Gordon Koang – To You My People (Music in Exile)
06. Burial & Four Tet – Nova / Moth (Text Records)
07. World Gym – I Believe in Love (Public Possession)
08. Chloé Thévenin, Vassilena Serafimova & ASA MOTO – White Circle Canteen, Asa Moto Remix (Lumière Noire Records)
09. moktar – Immigrant (Steel City Dance Discs)
10. Francesca Heart – L’Inno delle Oceanine alla Bellezza e alla Fortuna (Leaving Records)

 

Roberto Joly

1. Lise Davidsen & Leif Ove Andsnes – Edvard Grieg

2. Axel Boman – Quest for Fire

3. Charli XCX – Crash

 

Alexander Lunder Føyn

Årets album

Behemoth – Opvs Contra Natvram

Terningkast 2

King Gizzard & The Lizard Wizard – Omnium Gatherum

Terningkast 4

King Gizzard & The Lizard Wizard – Change

Terningkast 5

Meshuggah – Immutable

Terningkast 6

Favorittband. Syntes albumet først var en terningkast 4, men etter å ha hørt det snart 30 ganger, er det en solid sekser. De to første låtene på albumet er helt konge!

Ghost – Impera

Terningkast 3

Har to favoritter på dette albumet; åpnings- og avslutningsnummeret. I likhet med «Opvs Contra Natvram»  er den første og siste sangen de eneste som vekker interesse.

Biosphere – Shortwave Memories

Terningkast 3

(40% kvalifisert). Bra tilskudd fra Biosphere, skuffer aldri!

Soccer Mommy – Sometimes, Forever

Terningkast 4

Ny plate.

Rammstein – Zeit

Terningkast 3

Den nye Rammstein-plata.

Undeath – It’s Time​.​.​.​To Rise From the Grave

Terningkast 4

Death metal ‘a la Cannibal Corpse.

 

Victor Josefsen

Årets norske album (ikke rangert)

Honningbarna – Animorphs

Honningbarna spiller punk for de som ikke har lyttet på hissig punk før, for musikkprodusenter og alle andre. De treffer bredt, alle finner noe de liker på Honningsbarnas album «Animorphs». Det lyder tøft, ekte (de sneier forresten innom det å være ekte i en av tekstene), de tar punkens irrganger på alvor samtidig som de kaster seg ut i hva de måtte finne det for godt å  inkorporere i uttrykket. Til sammen blir det punk for råbarka punkere, punk for de som søker et utrykk bortenfor punk-rammene, punk for Gud og hvermann. «At band som Göttemia finnes der ute – i en verden med en mer og mer striglete musikkbransje – setter jeg virkelig pris på», skriver jeg i en omtale av Göttemia (se under). Samme ord passer på Honningbarna. Det er heller uvanlig at et såpass stort band kjører på så kompromissløst som de gjør på årets plate, ta åpningslåten med samme tittel som albumet, det høres nesten som om det er et industriband som tonesetter en kald eller pågående krig, før det smeller løs. Befriende er det. Props til produsent Erlend Mokkelbost, rett fyr til å produsere, med hans bakgrunn. Det er så mange heftige låter her, som mektige «Jeg har lyst», «Øyane er mosaikk» med sine maskin-kraut-aktige rytmer, for å bare nevne to eksempler.

Göttemia – Other Uplifting Music About Noble Men

Göttemias nye plate, titulert «Other Uplifting Music About Noble Men» kom i november. I videoen til «Neurotic» er det Dead Moon-klistremerker på noen av instrumentene. En gang skrev jeg følgende om nettopp Dead Moon: «Ekte. Tygg på ordet. Hvem spiller «ekte» musikk? Iallfall Dead Moon. Hvorfor? Lytt på et hvilket som helst Dead Moon-album, sjansen er stor for at du blir truffet noe udefinerbart, noe som rører innerst i hjertet». Dead Moon skapte musikk fra utsida, og vrenger ut fra innsiden. Akkurat slik oppleves Göttemia. «Intens rett-fra-levra melodiøst med skurrende gitarer», som jeg skriver om  Göttemia-låta, «Life of a Colossus», fra albumet. Jeg har dessuten anbefalt «Fatshaming (You Into Shape)» flere ganger tidligere. At band som Göttemia finnes der ute – i en verden med en mer og mer striglete musikkbransje – setter jeg virkelig pris på. Den nye plata deres blir utgitt på Tonehjulet Kräftpest.  Jeg begynte for øvrig på en anmeldelse av plata, det fortjener den, men har ikke rukket å skrible den ferdig, kanskje anmeldelse kommer etter hvert, bedre sent enn aldri, det viktigste er dog at du lytter på albumet.

Spielbergs – Vestli

Spielbergs er også et band som «keep it real». Mads Baklien, Stian Nettum Brennskag og Christian Løvhaug er gamle travere fra Oslos indiemiljø, og har vært en del av blant annet Team Me, Lukestar, Accidents Never Happen, Magnus Moriarty, Truls & The Trees og Call: Vega. «Vestli» er oppkalt etter boligstrøket der Mads og Stian vokste opp. På plata ser bandet tilbake på barndom og ungdom. Vi får høre om oppveksten på Vestli i bydel Stovner lengst inne i Groruddalen. Musikalsk viderefører de alt som er bra fra det de har gitt ut tidligere. «There Is No Way Out» er enda et glimrende eksempel på slagferdig indie med et stort følelsesregister. Frustrasjon, sårbarhet og guts i skjønn forening ‘a la Hüsker Dü og Superchunk, for å ta noen velkjente referanser. «Go!» og «Me And My Friends» er to andre høydare. Intenst, tight og melodiøs. «Bandet har vasset i skryt og lovord, omtrent fra dag én. Ikke bare her til lands, men også bredt utover landegrensene. Det er dog lett å skjønne hvorfor de store ordene blir tatt i bruk», som David Jønsson skriver i plateanmeldelsen av «This Is Not The End» fra 2019. De har signert med Fysisk Format (Skandinavia) og den britiske labelen Big Scary Monsters (resten av verden).

The Good The Bad And the Zugly – Research and Destroy

The Good The Bad And the Zugly er et av de bandene som skikkelig får fram fanboyen/gubben i meg i 2022 (og alle årene de har eksistert) ‘a la tidlig Turbonegro, Anal Babes, Kung Fu Girls mfl. på 90-tallet. «Research and Destroy» er like vass og fengende som GBZ pleier å være. Albumet ble av Gluecifers gitaroverhode Captain Poon (Arne Skagen) utropt til den beste norske rockeskiva på år og dag i Tromsø Feedback. Selv er det andre Zugly-skiver jeg liker like godt, omså mere, når det er sagt, GBZ har lagt lista høyt, så ikke misforstå, det er et knallalbum. Dessuten har de skapt sitt helt eget univers, med sin egen fremtoning når det kommer til musikk og tekster, ja, hele pakka, er vel bare Turbonegro som har fikset noe slikt før.

Sondre Lerche – Avatars of Love

«Perfeksjon på grensen til galskap», skriver Lars Junge i anmeldelsen av The Loch Ness Mouse sitt selvtitulerte album fra 2016, og de ordene passer definitivt til det nye dobbeltalbumet til Sondre Lerche titulert «Avatars of Love». Og for å beholde The Loch Ness Mouse-linken må jeg nevne «The Cut». «På albumet har de tilsynelatende lagt Prefab Sprout under mikroskopet. Ingen av låtene er på noen som helst måte direkte stjålne, på langt nær, men låtstruktur og lydbilde er mer enn «inspirert. Men det er ikke som om The Loch Ness Mouse legger skjul på sin egen fascinasjon for Prefab Sprout heller’, skriver vår anmelder videre. De samme setningene passer som hånd i hanske på Sondre Lerches «The Cut», forresten kult med cut-up- bruddene, effektfullt. Det hele er nydelig utført, nydelig er også smektende «Turns Out I’m Sentimental After All», som følger «The Cut». «Avatars of Love» består av innsmigrende låter,  flott og forseggjort produksjon og arrangementer, og fin vokalføring. Sondre Lerche viser at han behersker kunsten å lage utfordrende, iørefallende poplåter med mange lag; låter man kan dukke ned i gang på gang, og allikevel stadig oppdage nye, smarte detaljer ved. Et lekkert gjennomført album er det blitt. Mesterverk.

The Loch Ness Mouse Mouse – III

Apropos The Loch Ness Mouse, «The Summer at the Sawmill» var første forvarsel på bandets syvende album, «III», en plate som fullfører trilogien som startet med det selvtitulerte albumet fra 2016 og ble fulgt opp av «II» i 2019. Albumet markerer også The Loch Ness Mouse sitt 30-årsjubileum som band. Jeg har fulgt gruppa helt fra begynnelsen, fra da de spilte mer renskåret pop til de ekspanderte utrykket, og de har vært med på utvide min musikalske horisont, fått meg til oppdage musikk jeg først trodde jeg ikke likte. Med «III» lager The Loch Ness Mouse nye, luftige og nære låter med gruppas egen melodiflyt. Pop-rytmisk, slentrende og småfunky med jazz-aktig dryss. I tillegg til å være flinke musikalsk og komposisjonsmessig er The Loch Ness Mouse en av disse norske utøverne med en helt særegen egenidentitet, uavhengig av lett gjenkjennelige influenser som de har finpusset gjennom hele deres virke. Albumet «III» bekrefter at The Loch Ness Mouse fortsatt er et av Norges fineste pop-med-mere-band.

Motorpsycho – Ancient Astronauts

Motorspycho har også tatt meg med på mange spennende reiser. Å sette på en Motorpsycho-plate oppleves hver gang som en høytidsstund. Det er måten de blander så vel ukjente referanser/elementer (for meg) og mer gjenkjennelige ting i deres eget Motorpsycho-univers som treffer. De inspirerer meg til ta en pause fra sjangre jeg kjenner godt, og i stedet utforske musikk jeg aldri har lyttet særlig mye på, som alskens prog. Jeg får lyst til å dra på platemesser, antikvariter, og studere tekster, liner notes, bilder på vinylplatene, og dra på festivaler som har booket band jeg ellers aldri ville ha lyttet på, ikke fordi disse utøverne er dårlige, men fordi man som regel velger utøvere man kjenner til fra før av. Så ikke bare lager Motospycho musikk som er fullendt, men de er også på mange måter blant de beste musikkformidlerne vi har. «Ancient Astronauts» er kanskje ikke deres sterkeste album, men bevares, hvis du forsatt ikke har lyttet på Motorpsycho har du en spennende musikalske reise på mange plan som som venter på deg.

Röyksopp – Profound Mysteries

Jan-Olav Glette har anmeldt «Profound Mysteries Boxset», utgitt av Dog Triumph/Warner Music. Her følger en oppsummering:  Triologien «Profound Mysteries»peker tilbake og oppsummerer mye av det som har vært duoens musikalske univers. Et levende omskiftelig lyduttrykk, som gir plass til leken galskap og konsentrert håndverk. Det låter definitivt analogt og pulserende. Seigt og eterisk eller insisterende catchy. Klubbete og intenst er det tidvis også. Med storslagen vokalakrobatikk og euforisk elektronika. En slags sentimental melankoli, men også drivende, svepende rytmer som føles som å bevege seg på tyske motorveier. Nok en bekreftelse på tiltrekningskraften, magien og at duoen er noe av det mest interessante i norsk elektronisk musikk, som også lett hevder seg i internasjonal målestokk.

Wisløff/ Angelskår – Nothing Ages Quite Like Happiness

Den første låta som traff meg på duoen Wisløff/ Angelskår sitt album var «Don’t», en veldig bra lå med en morsom tekstlig vri, der en mann innstendig ber kjæresten sin om ikke å ta ham tilbake. En kjempefin melodiøs låt med flere lag/kontraster; melankolsk og oppmuntrende, nostalgisk og  framoverrettet, sart og gutsy. Etter hvert smøg alle låtene varsomt under huden, og når de først kom under huden har det blitt, og blir, gjenhør på gjenhør. Utgitt på Voices of Wonder/VME.

Black Debbath – Age of Kørka

Tittelsporet «Age of Kørka» på Black Debbaths siste album-utspill er forrykende bra. «Age of Kørka» er kraftpunk, enda bedre beskrivelse er deathpunk (sjangerbetegnelsen Turbonegro oppfant). Black Debbath fremstår her råere (sammen med «Ikke pirre Putin») enn noensinne. Ivar Nikolaisen (Kvelertak, The Good The Bad and the Zugly) bidrar på vokal. Teksten er sedvanlig full av humor, satire, og sammen med den punka-framtoningen, er dette slående. Teksten har brodd og en dyster undertone. De tar tiden på kornet. Låta viser at BD kunne laget en knall punkplate, om de hadde de villet det. Videoen må ses. Ellers behersker de forskjellige sjangrer, på plata er de innom doom, stoner, heavy, metal, punk +++, og har laget sterke låter. «Hobby Dommedagsprofet» med seige, hektende riff og Ozzy-vokal. Doom-aktige «Hvor i helvete blir det av satan», til dels lettstemte «Sannhetens brød», dog, tunge riff hamres inn her også, og fengende «4/4 fillern». Grunnen til at ørene mine har åpnet opp for Debbath igjen, er den fyrrige comboen av tekstene og uttrykket, og den ekstra underliggende brodden.

Quarter Wolf – Yeah Baby!

Den norske-australske garasjepunk-duoen Marius Kromvoll og Paul Daniel er kjent for både heftige konserter og plater. Denne gangen har de slått seg sammen med Westergaard Records på sin tredje fullengder. I sommer så jeg den første «Blues Brothers»-filmen igjen, og oppdaget igjen hvor utrolig bra de framfører låtene i filmen, de syder av liv, og QW-låta «Guess Who» sender et par nikk til Blues Brothers, særlig i åpningen, en forrykende mix av boogie, r&b og rock med punka edge, her er det et øs uten like, før de så stilfullt toner det hele ned. Det er laget mange låter om samtidens generasjoner, som The Thes «The Beat(en) Generation» i 1989 og Quarter Wolfs «Generation Bore» i 2022. Et givende skråblikk-tekststikk på sistnevnte, og med samme heftige attack som Angy Samoans «You Stupid Jerk», for å ta et eksempel, og det betyr jo selvsagt at låta er knall. «Your Pussycat Is Hooked on Junk» er en skarp bastard av boogie/pubrock og 70-talls punk. «Hey Dickhead» innehar Wilko Johnson/Mick Green (sistnevnte fra The Pirates)-aktige hakkende riff og The Jon Spencer Blues Explosion-trøkk. Til sammen: Punch! Alt i alt, Quarter Wolf anno 2022 fremstår nestene råere enn noensinne, og det sier ikke så lite, og de lager musikk som aldri går ut på dato.

The Dogs – El Verdugo

En av de beste låtene på The Dogs sitt siste  album «El Verdugo» «er «Where the Man Beast Crawl», som har noen av  ingrediensene til en The Good The Bad and The Zugly-låt, men er aller mest The Dogs’ eget sterke brygg. Etter den horrofilm-aktige åpningen med en damestemme, som hvisker «Paint me with your knife», smeller et fengslende garasjemodus inn. Ellers består brygget av gothic horror, fengende refreng/koringer og raspete vokal med utbrudd  – det hele avsluttes med lekre powerpop-gitarlinjer akkompagnert av tekstlinjen «I’m gonna fuck you up. Paint you with a knife». Kontrastfylt effekt. Fet produksjon og vokalføring. En innertier av en låt. Kort om resten albumet: Med «El Verdugo «viser The Dogs igjen at de ikke akter å gi seg og vil fortsette å levere bra utgivelser. De følger omtrent samme mal som tidligere, i tillegg har de tatt noen ekstra steg inn goth-universet, og muligens det er flere neddempede låter her enn før, det er uansett når de sparker i fra med riktig energi og trøkk at de er på sitt beste.

I Was A King – Follow Me Home

Det er et nedtonet » I Was A King» vi møter på årets album «Follow Me Home». I likhet med flere av deres utgivelser, er de i det lune pophjørnet med denne utgivelsen, men I Was A King skrur litt ekstra skurr på gitarene når de lyster. Om de nå velger å lage låter med storslåtte skurregitarer eller tone det helt ned, er man avhengig av gode låter, og på «Folllow Me Home», som på de fleste andre IWK-utgivelser, er det kun gode låter. Tittelsporet er støpt i Beatles-form med østlige influenser. Top notch. Andre topper er super-smektende «Growing Wild», vare «All This Time», «Leave»,  «Sweet Thing», «Know the Way» og stemningsladete, smått mystiske nesten-instrumentale «The Flag». Det er også mer tidlig-typiske I  Was King-låter her, «Down», «Getting Colder», mens avslutninglåten fader ute skiva på småpsykedelisk ambient-aktig vis. «Follow Me Home» er et av årets beste popalbum.

The Age of Colored Lizard – Scrap

Jeg har skrevet mye om The Age of Colored Lizard tidligere, og deres tredje album «Scrap», som har 8 låter,  er like bra som de forrige albumene. Denne gjengen sitter nærmest på en utømmelig kilde av godislåter i skjæringspunktet twee, jangle, shoegaze og noisepop. I skjæringspunktet The Pastels, The Jesus and Mary Chain, My Bloody Valentine,  The Telescopes, Sarah Records-band og låter ‘a la The Sea Urchins’ «Pristine Christine» og mange, mange andre. På dette albumet utforsker de enda flere My Bloody Valentine-aktige støyskjær, forførende melodier og drømmesekvenser, og det utmerket utført. The Age of Colored Lizard er et av Norges beste indieband, eller hva man nå skal kalle dem, så har du fortsatt ikke tatt en lytt på dem, har du mye godt i vente.

The High Water Marks – Proclaimers of Things

Over til et annet av Norges beste indieband, det er vel egentlig vanskelig å båssette dem. Jeg har allerede tatt med flere låter av dem på spillelista Ferske spor, og «Proclaimer of Things» og «Jenny» var attpåtil med på Deichman: Årets album 2021-lista. Albumet er sluppet på vinyl på Minty Fresh. Både vinylcoveret, se det her, og videoene er (i likhet med selve musikken) gjennomførte både i form, stil og innhold. Hvis du vil vite mer om The High Water Marks klikk denne linken, her er noen stikkord til å tease deg med: Hilarie Sidney, Elephant 6-kollektivet og The Apples in Stereo.

Bellman – Melatonion Chronicles

Bellman aka Arne-Johan Rauan fra Larvik nye album består av en fengslende miks av drømmepop med shoegaze-elementer av det smektende, forførende slaget. Drømmepop, men ikke alltid av den rent elektroniske sorten de fleste andre drømmepop-utøvere sysler med, Bellman kombinerer det akustiske og elektriske, og gjør det smakfullt. Akustisk gitarer, trancenderende låter med melodiøse, hektende, svevene keyboards/piano-«snutter» og delikat gitar-støyslør omfavner lytteren. «Here We go Again», «The End of Me», «Let Somebody in (369)» er følelsesladete låtperler, og de som går mest på repeat. Knakende gode låter, drømmepop de luxe med personlige uttrykk, også pga. den forførende lyse vokalen til Bellman.

Kosmik Boogie Tribe – Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission

«Boogierock med løssnipp», er tittelen på intervjuet vi gjorde med bandet tidligere år. Den lange kryptiske albumtittelen på coveret signaliserer at dette ikke er en standard boogierock-plata, riktig, den inneholder elementer av speisa rock, støyende ambient-passasjer, ja, du leste riktig, psykedelisk garasjerock og en coverlåt. Og selv om det er en del nye elementer på plata, har Kosmisk Boogie Tribe alltid har vært tiltrukket av det repetitive, noe som ikke er er en hemsko i deres tilfelle, tvert imot er det KBT force. Never Change A Winning Team, ikke sant, de kan boogie, punk og relaterte utrykk, så nerven og pulsslagene er til stede i fullt monn. Utmerket samspill, gitarspill og hektende låter. Musikk som aldri vil ruste. Anbefaler til slutt intervjuet (givende, morsomt og underholdende): – Vi er vel strengt tatt et hardrockband.

The Colors Turned Red – As If We Owned the World

Ikke hørt om The Colors Turned Red, sier du? Vel, Haugesundbandet kjørte på mot slutten av 8o-tallet med gromlåter som «The Big Balloon» fra den selvtitulerte debutplata (1988), og gjorde comeback på midten av 2000-tallet med plata «All the Way Up». I 2011 var det Duel in the Sun det dreide seg om, med låter som den spretne og fengende «You Know What», må sjekkes av alle popfantaster, «Smile Again» er også en vinner fra den plata, les anmeldelse. Den nye plata til The Colors Turned Red, «As If We Owned the World», er variert med melodiføring av første klasse, nynnbare hooks og smekkert sound, og tagger når det trenges, f.eks. «Knock On Norwegian Wood», se video. En til skive uten svake låter. Anbefaler intervjuet: Smakfull pop med masse vokalharmonier.

Klish – HGDFM

«»HGDFM», eller «Hver Gang Dere Forlater Meg», er et temaalbum hip hop-artisten Klish skrev til Festspillene i Nord-Norge i 2019. Nå er de 10 låtene ute som album, og det er bare å slå fast med en gang at Tromsø-mannen Jon-Are Masternes aka Klish har laget et kanonsterkt og bortimot perfekt temaalbum», skriver Ådne Evjen, enig. Klishs «Leonardo», en av favorittlåtene mine fra albumet, er en perfekt symbiose av galgenhumor og «blodig» alvor, og full av referanser. Og som med singelen til Klish i samarbeid med Erling Ramskjell, «All tid e merkelig» (les anmeldelse), er det melankolske, ettertenksomme mørksinnete stemningspassasjer her mens en underfundig humor ligger på lur over det hele. Det er flust av filmreferanser i Klish-låtene, og tittelen på «Filma med lykkelig slutt» taler sitt tydelige språk. Denne «filmen» har ingen lykkelig slutt: «Når filmen om live ditt blir ba nokka du spole forbi», er en av tekststrofene her. Det er heller ikke «Kult å være trist». Klish rapper sarkastisk: «Okei, okei, så la mæ gjette, nu det kult å være trist».

Blood Command – Praise Armageddonism

Blood Commands nye album titulert «Praise Armageddonism» er overbevisende, og låten «A Villain’s Monologue» er høydaren, et av årets låthøydepunkt generelt. Blood Commands’ låter har signaturen forrykende driv & stemningsfull & melodiøs. Kombinasjonen er fortreffelig. Nikki Brumen fra Melbourne, kjent fra det australske bandet Pagan, er ny vokalist, den tredje i rekken. Hun er en kruttønne av en vokalist. Og hun kommer virkelig til sin rett på «A Villain’s Monologue». Det er intenst og hardt og Nikki Brumen vokal passer låten som hånd i hanske. Låta har noen melodiøse strofer, «The End Is Her» er melodiøs over hele linja, inkludert vokalen. Denne låta viser en side av bandet som på sitt eget genre-vis er like attraktiv som det de viser på «A Villain’s Monologue». «Nuns, Guns & Cowboys» er medrivende, lytt på hele albumet.

Label – Midnight Sunburst

Labels album «Midnight Sunburst» består av 11 låter. Label er trofaste leverandører av florlett rock som skapt for lyse netter og de skuffer heller ikke, som med «Get It Right». Frodige vestkysttoner, med sedvanlig lekkert og en anelse bredbeint gitarspill. De fant sommerformen med «Saturday». Og som med sommersingelen «Help Me, Athena» (og «Summer Went Wrong») imponerer de med sterk melodi og herlige harmonier. De har i tillegg hevet fuzz-køl på gitar og bass, noe som gir en usminket uvøren snert i uttrykket. «Saturday» er en driftig låt som jeg vil spille både sommer og vinter. Label har med seg Anne Mette Hårdnes fra Sweetheart og Lady Friend på «Can’t Believe That You’re Going», snerten vokalføring, favorittlåta på albumet. «Outside»  griper særlig etter den musikalske u-svingen etter godt og vel 2 minutter, og deretter deilig dvelende med lekkert gitarspill og svevende koringer. Føyer til humoristiske og livgivende «I Told You». Denne gjengen kan vestkyst-faget sitt.

Rancho Relaxo – Spirit of Ecstacy

Rancho Relaxo, basert i Møre og Romsdal, er ute med deres 11. plate passende titulert «Spirit of Ecstacy». Jeg har anbefalt dem ofte tidligere, denne gang overlater jeg ordet til hva Fabrizio Lusso skriver så treffende på Bandcamp (løst oversatt): «På deres 11. LP oppviser de deres særegne personlige kur for å dempe den forestående undergangen fra perioden vi lever i, farget av en trippy, berusende blanding av 60-talls glitrende jingle-jangle, 90-talls shoegaze-reverb og allsidig atmosfærisk neo-psykedelia blant folk, space og raga-streaks». Jeg legger til, albumet er generelt mer dvelende enn det de har gjort tidligere, men innehar også pondus. En skjult skatt av et band for flere her hjemme, i utlandet derimot har de en dedikert tilhengerskare. De legger ut mye bra på deres facebook, så sjekk.

Damokles – Nights Come Alive

Hvis dette er ditt første møte med Oslo-bandet, litt info: Damokles består av Kristian Liljan (Dunderbeist), Gøran Karlsvik (This Sect, Contrarian, Endtimers), Ronny Flissunde (Kite, Dunderbeist, Stonegard), Fredrik Ryberg (Dunderbeist) og John Birkeland (Dunderbeist, Melkeveien). Et spennende femkløver, der særlig This Sect og Contrarian har blitt godt mottatt her i huset. En erfaren gjeng dette, og det kan høres. Det å ha erfaring fra andre gode band, er ikke en garanti for noe som helst, men Damokles har funnet oppskriften. Damokles blander post-punk, emo og (post)hardcore. Intense utbrudd, fengende melodier og det episk stemningsladete møtes og løfter hverandre frem gjennom effektive overganger, de har evnen til å strekke uttrykket i flere retninger uten at det ender opp i vissvass.

 

Årets norske låter (ikke rangert)

Jeg har ikke tatt med låter fra noen av utøverne på platelista (låter fra de platene ville naturlig nok vært med her også).

Misty Coast – Brainchild

Misty Coast har gjort svimlende poplåter innhyllet i effekter som oser av melodisk ynde til sitt varemerke. En av de tre singlene de har gitt ut i år, er magiske «Brainchild», de to andre er «The Crossing» og «The End of the Beginning». Singlende er en oppladning til det fjerde albumet som for tiden er under arbeid i samarbeid med produsent Matias Tellez, som produserte de to første albumene, og først slippes høsten 2023. Utgitt på Fysisk Format.

Mall Girl – Bubbly Cool Drink

«Medlemmene i Mall Girl figurerer i et nesten uendelig antall band: Fieh, Tigerstate, Kanaan, Selmer, Juno, Vegard og Ivar Band, er noen av bandene som umiddelbart spretter inn i hodet. Mall Girl viser frem allsidigheten godt med «Bubbly Cool Drink», som er hentet fra debutalbumet «Superstar». Låten er fengende pop, med noen interessante vendinger, taktgrep og utfall. Skal vi virkelig kalle det for matte-pop? La oss heller holde båsen vid og porten åpen, og sette pris på en dønn solid poplåt. Eller enda bedre, se dette gode liveopptaket fra Studio Paradiso: Video», melder David Jønsson. «Bubbly Cool Drink» er låta jeg liker best på albumet.

Minor Majority – Meat and Potatoes Metal

«Minor Majoritys sjuende fullengder «Kiss Off» byr på mer finstemt melodisk pop med renskåren vokal og dyptloddende tekster fylt av vemod og ettertanke», skriver Jan-Olav i dette intervjuet. På avslutningslåten «Meat and Potatoes Metal» hadde Pål Angelskår bare et prechorus og et refreng, så lagde han og Jacob Krogvold (Thulsa Doom) selve rammefortellingen sammen rundt middagsbordet. I teksten er Slayer, Danzig og Mayhem nevnt, har sans for den humoristiske vrien. Meget melodifin låt.

Reaping Flesh – Putrid Strife

Reaping Flesh kommer fra Bodø, og er en sammensetning av folk fra blant annet hardcore-/postmetal-bandene The Spectacle, Kollwitz og Gabriel. De har det siste året jobbet med deres selvtitulerte debutalbum «Reaping Flesh», og nå er det utgitt på deres eget selskap. Albumet er spilt inn og mikset av bandet selv i Beddingen Kulturhus og Reaping Sound og mastret av Martin Bowitz (Store Studio, Bodø). «Putrid Strife» sender noen av assosiasjonene til en av mine Slayer–favoritter og en av mine favorittlåter uavhengig av sjanger, «Diciple», fra skiva med den fine tittelen «God Hates Us All» (2001).

Sleepyard – Rust and Stardust

Sleepyards «Rust and Stardust» transporterer tankene til 70’s italienske giallo horror soundtracks. Italiensk horror opererer i et annet univers enn sine amerikanske motstykker, og filmmusikk er noe de kan. Filmmusikken som ble laget til disse filmene er særs hypnotiserende, av f.eks. Goblin (les mer), og gir en opplevelse av estetikk og atmosfære, akkurat som «Rust and Stardust». Underveis ekspanderer låta stemningsmessig, og tar sats når den rå, til dels Pink Floyd-aktige gitaren til Edvard Andreas Feed (med i Gehenna, pønkebandet Panic Attack og tidligere i Throne of Katarsis) skyter fart før det toner ut. Vi intervjuet Sleepyard for ikke så lenge siden.

Caddy – Everblue

«Du kan alltid sette din lit til Tomas Dahl og hans meloditeft. Dahls enmannsprosjekt Caddy er en sentral premissleverandør av powerpop og «Everblue» er nok en mesteroppvisning innen faget, med klisterrefreng og bredbeinte riff», skriver David Jønsson. Undertegnede samstemmer. Ute på Vestkyst Records.

Tuvaband – Something Good

«Something Good» er en forførende popballade/dreampop/shoegaze-komposisjon, deilig, sjelfull, nær sagt som vanlige av Tuvaband. Det samme med den karakteristiske Tuvaband-vokalen, som er noe helt for seg selv. I det hele tatt: Innlevelse, styrke og stemmeprakt. Elsker den vokalen.

Øyvind Holm – The Stranger

«Det er levnet liten tvil om at vi er velsignet med mange gode låtskrivere her i landet, og helt der oppe i tetsjiktet finner vi Øyvind Holm. Holm har holdt et jevnt, høyt nivå i mange år, enten det er med Dipsomaniacs, Sugarfoot eller som soloartist. Hans forrige album «After the Bees» kom ut i annus horibilis 2020 mens oppfølgeren «The Unreliable Narrator» kom i år via Crispin Glover Records. «The Stranger» er en duett med Kirsti Huke, og det er storveis å høre stemmene deres i samklang. Sammen med noen lekre produksjonsdetaljer, som groovende bassganger og kjølige synther, gjør «The Stranger» til nok en sofistikert pop-perle med Holms signatur», skriver David Jønsson. Enig David, fin-fin poplåt.

Onsloow  – Overthinking 

«Vi sveiper innom et nytt band, nemlig Onsloow. Én av flere fellesnevnere med Flight Mode og Onsloow, er Youth Pictures of Florence Henderson. I tillegg til at begge bandene er på moderselskapet How Is Annie Records. Morten Samdal trakterer trommene i Onsloow, sammen med Mathias Nylenna (gitar), Lasse Berg (bass) og Johanne Rimul (vokal). «Overthinking» er en energisk låt, som høres ut som en blanding av Pretty Girls Make Graves og Lukestar. Med produksjon av Marius Ergo, er ikke Lukestar-vibben så pussig. Strøkent fra Onsloow», skriver David Jønsson. Undertegnende samstemmer.

Valleypolicella – Met a Girl

Oslo-bandet Valleypolicella er en kompisgjeng bestående av Mattias Krohn Nielsen, Magnus Tveten, Jørgen Apeness, Chris Jacobsen og Tore Løchstøer Hauge, som har bakgrunn fra band som Local Store, Beezewax, Løchstøer, Pelicat, Harvey Steel Show, Lazy Queen osv. «Met a Girl» vaker et indiepop-sted mellom Hiawata!, Løchstøer og en smule Beezewax.  I presseskrivet til den forrige singelen «Prison Tattoo» står det følgende om Valleypolicella-meldlemmene: «Folk som har denne 90-tallslyden og låtskrivingen pumpende ut av hjertet». Og ja, akkurat dét kommer tydeligere frem på «Prison Tattoo», som var første min Valleypolicella-favoritt, akkurat nå er favoritten «Met a Girl». Fra albumet «Love Songs for Losers».

Marte Eberson – Bad Day

«Bad Day» er catch, groovy og gutsy, og klistrer seg fast i pannebrasken eller hvor det nå enn måtte være. Her har Marte Eberson disse musikerne med: Stian Larsen (gitar), Audun Erlien (bass) og Marius Simonsen (trommer). I tillegg til produsent og mixer Jonas Kroon, som har satt sitt preg på låta med både produksjon og miks. De har alle gjort en flott jobb.

Ultraflex – Rhodos

Kari Jahnsen – også kjent som artisten Farao – og Katrín Helga Andrésdóttir i Ultraflex, slapp for to år siden slapp albumet «Visions of Ultraflex». I år fulgte de opp med «Infinite Wellness». Den norske Berlin-duoen varmet opp Deichmans utsendte med sensuell, leken funk til konsert med Tops fredag 24. juni. Ja, duoen er leken, pluss full av attitude og humor, sjekk videoen til «Rhodos» og videoen til «Never Forget My Baby», livlige og fengende «Mi Vuoi« (feat. Kuntessa), ertende og smektende «Under the Spell«. Ultraflex gjør alt (hele pakka) på en fiffig måte.

The Gratitudes – Wake Me Up on the Underground

The Gratitudes er Cockroach Clans Atle «Akke» Egil Knoff Glomstad sidesprang. Låta har en typisk uplifting powerpop-vokal, som til døme Weezers, og fengende powerpop-refreng, mens de fete riffene er mer gritty kraftpop, dette mikset med  en dose av attituden til f.eks. band som The Jam og Buzzcocks, gir den ekstra edge, og gjør den hektende, melodiøs og tøff, alt på en gang, altså, med en liten uimotståelig drivende, melodisk og vindskjev gitarsolo. Utgitt på Westergaard Record.

Mimmi – Tonight 

Låta er å finne på et album i trilogien «Shadow Work», en trilogi som er inspirert av Platons hulelignelse, hvor den første var «Semper Eadem», «Tonight» er en del av albumet «Titanic». Jeg har ikke tenkt å gå inn på trilogi-konseptet her, men vil gjerne si noen ord om låta. Produksjonen er luftig, samtidig som det føles nært pga. Mimmis inntagende vokal og hvordan trommene delikat er mikset ned med sine avslappende anslag. Mimmi Tamba fanger det beste fra to verdener: Svevende drømmepop og et jordnært uttykk. «Tonight» er en skjønn (nettopp) poplåt.  Se videoen her.

Dig Deeper – Paper Trail

Dig Deeper har smidd en låt på aksen av nostalgi og modernisme. Dig Deepers (Oslo, Bergen) «Paper Trail» er en utsøkt combo av 90-talls indie og Neil Young, Crazy Horse. Skurrete, full av nerve og melodiøs. Fra albumet «Easy Were the Days (Before I Met You)», som David Jønsson mener er enormt bra: Anmeldelse.

Witch Club Satan – Hysteria

Witch Club Satan er Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. I desember 2021 satte de i gang et ambisiøst prosjekt: de ville danne et black metal band – selv om ingen av dem kunne spille fra før. De fikk med seg  Jørn Stubberud, aka Necrobutcher fra Mayhem, som mentor, og skapte Witch Club Satan. «Det finnes allerede noen rå damer som spiller metal, men la oss være ærlige: Svartmetallen, en av Norges viktigste eksportvarer, er et gubbevelde. Misforstå oss rett, vi elsker sjangeren og den tydelige estetikken som disse karene har skapt. Men det finnes åpenbart et hav av uforløst potensiale, kanskje særlig når en ønsker feminine kvaliteter velkommen», sier Witch Club Satan. At ingen i Witch Club Satan kunne spille fra før desember 2021 er egentlig utrolig, dette lyder rått. Video.

Bellman – Mister Taket

Vi hadde eksklusiv videopremiere på Bellman sin aller første singel på norsk, «Mister Taket», som pirker litt borti tanken om alt det stygge og ubalanserte som kan foregå inni et pent og balansert hode. Videoen illustrerer teksten godt visuelt. Rent musikalsk er «Mister Taket» sødmefylt drømmepop. En kontrastfylt effekt til teksten & videoen. Det hele er både melankolsk og følsomt, men glir ikke over i sentimentalitet og/eller håpløshet, tvert imot, varmen i det musikalske gir håp om lysere tider.

The Nika Riots – Crime Tapes and Weltschmerz

«Crime Tapes and Weltschmerz» fra albumet «Derelict». Låta handler om isolasjon, noe videoen illustrerer med sin dystre, bekmørke stemning. Låta åpner avdempet og melankolsk, for deretter å slå over i en drabelig blanding av hardcore og diverse metal-avleiringer. Produksjonen er meget god. The Nika Riots er nå på labelen Mas-Kina i svært godt selskap med bl.a. Beaten to Death og She Said Destroy.

Kosmik Boogie Tribe – I Think About You Everyday

Kosmik Boogie Tribe har  nok en gang vært i arkivet og gravd fram coverlåter. På plata «Let’s Rock The Fuck Out!! Vol. 2» har de bl.a. covret låter av Wipers, Cosmic Psychos, Hard-Ons, GOD og Rocket from the Tombs’/Dead Boys’ låt «What Love Is», som er på albumene «The Day the Earth Met the Rocket From the Tombs»(les anmeldelse av platen her) og Dead Boys’ debutplate. Det er ikke så interessant om Kosmik Boogie Tribes coverversjoner er bedre eller dårligere enn originalene. Jeg var heller spent på deres take på hvordan de hadde «malt» coverlåtene inn i sitt eget KTB-«bilde», og coverversjonene er snasne, de passer dessuten perfekt inn sammen med deres egne låter. Hard-Ons-låta «I Think About You Everyday» er på samleren «Suck & Swallow» .

Freedumb – Heavy Steps 

Østfold-punkerne Freedumb sitt fjerde album «Social Hangover» er sluppet på Fucking North Pole Records/Tonehjulet Kräftpest. Den andre låta på albumet, med navn «Heavy Steps», er en drivende og rivende pure hardcore-låt med metal-influenser+++. Fredumb har utvidet paletten rent musikalsk, de lyder tidvis tyngre, men like intense, om så ikke mer, som på «The Executioner», denne låta er også snacks, med en slags fusjon av  black metal/screamo-vokal, det funker som bare det. Albumet er co-produsert av Bjarte Lund Roland (Kvelertak), Hans Tømmerholen (Bits Between) og bandet selv. SBAM (NOFX, Pennywise, Fat Wreck) står for coverdesign. Les om en annen låt fra albumet, «Get Away» her, den var med på Deichman: Årets album 2021 siden den ble utgitt på singel da.

Dårli Te Beins – vis me dæ hærr

Dårli Te Beins er i god gammeldags 90’s Dinosaur Jr.-Sebadoh-indie-slacker-modus god på årets album «sekkert greit». Det høres  nesten ut som J Mascis/Lou Barlow synger på kav nordnorsk. I front er multiinstrumentalist, låtskriver og produsent Ole Spangrud. Med på laget er gitaristene Tony Gonzalez (Barren Womb) og Mathias Østrem (Helgeland 8-bit Squad). Fra albumet «sekkert greit», som inneholder låter i samme stil, gjennomført slacker over hele linja.

Ugress – Where the Streets Once Had the Moves

Onsdag 25. april i 2018 var  det en unik sjanse til å oppleve lyden av kunnskap i orkestral form på det gamle hovedbiblioteket Deichman. Komponist og artist Gisle Martens Meyer, fra elektronikaprosjektet Ugress, laget et konsertverk basert på lyden av bøker, papir, hyller og biblioteker, en opplevelse, sjekk event: Atrophy In The Key Of Dreaming Books. Og mer på fjesboka her. Og Gisle Martens Meyer: Lager symfoni av bøker og bokstaver på Deichman. I år kom Ugress flere låter, deriblant «Where the Streets Once Had the Moves». En hyllest til 80-tallets breakdance og groovy synth-filmmusikk. Stilfullt gjennomført og, akkurat, groovy.

Separate Bed – The Kid Inside 

Bosse Litsheim er fast medlem av utsøkte Ai Phoenix. En rekke år har han turnert og jobbet i studioer med artister som St. Thomas og Hotel Hotel. Separate Bed er Bosses første soloprosjekt, hvor han har jobbet med sanger i samarbeid med Robert Jønnum (Kings Of Convenience, St. Thomas) og Tarjei Thomassen. La meg si det slik, hvis du liker Ai Phoenix og St. Thomas er Separate Bed sin «The Kid Inside» bankers , når det er sagt, Separate Bed gjør sin helt egen greie. Søk på Deichman musikk for flere Separate Bed-låter vi anbefaler. Det selvtitulerte albumet til Separate Bed er utgitt på Apollon Records.

Action & Tension & Space – Schweppes And Koskenkorva

«Det er frodige, langstrakte stykker med gripende musikk på albumet «Tellus» (2022) av Action & Tension & Space. Den fascinerende musikken tar oss med på en reise i Åkrafjorden, universet, menneskekroppen og på fest. Norsk folkemusikk, jazz, surf, psykedelia og hva det nå måtte være Haugesundskvartetten – for anledningen forsterket med Sigbjørn Apeland og Ståle Liavik  Solberg – innlemmer sin improviserte rock på «Tellus. Uansett, det beveger. Resultatet har blitt en av årets fineste norske instrumentalplater», skriver Jan-Olav i introen til intervjuet Action & Tension & Space: Langstrakt instrumental reise til Åkrafjorden. En av de gripende låtene på albumet er «Schweppes And Koskenkorva».

Chemtrails Oslo – Turbojugend Can Not Be Destroyed

Neandertaler-rårock & skrudd humor. For å gjenta det jeg har sagt ofte tidligere: Liker du den skrudde humoren til denne gjengen hør på «Turbojugend Can Not Be Destoyed», Cockface», «Flyddeinnifiddadi», «Is This Love», «Wonder How Karen’s Doing» og Shark Attack» på albumet «LGBT-ADHT-MDMA». Chemtrails Oslo er tydeligvis overskuddsprosjekt der de spiller inn alt av mer eller mindre lysky ideer som måtte poppe opp, og så lenge de produsere låter som disse så håper jeg de fortsetter. Hvis du liker Angry Samoans, Anal Babes og alskens garasjerock +++ er dette noe for deg.

Rat Lord – No Sympathy

Det er en god dose sort humor her også. Rat Lord, trioen fra Bergen, inkludert Yngve and Sigurd fra Blood Command, kom med plata «This Is Not a Record» i år. Fra den plukker jeg frem «No Sympathy», det er Poison Idea-vibber over denne, fet låt. Her går det unna, som på nesten alle låtene på plata.

Pappasaft – PSGC

«…en skamløs melodisk ‘anthem’ der intet party-triks står ubrukt», står det på fjesboka til Big Day Records, som har gitt ut Pappasafts nye singel, de, Pappasaft altså, feirer 12-årsjubileum med denne låta/singelen. I omtalen av EP’en «Rom til folket» (2018), skriver Bent Inge Hvitstein: «Raske låter som bobler over av energi og skeive tekster, det er pønkoppskriften til denne trioen. Det er ikke så mye mer å si enn at det funker, og trenger du plutselig å skru opp tempoet på festen, er dette et godt bidrag». Angående «…der intet party-triks står ubrukt», det er maaange band/utøvere som prøver alle triks i boka for å det til funke, uten at det hjelper nevneverdig, her funker det som ei kule. «PSGC» bobler virkelig over av energi.

Bithammer!  – Why!

Kast sammen en utvasket, men overraskende veltrent garasjerocker med for mye tid, en gitar, en smarttelefon, en gammel trommemaskin og femti samples, og du er så nærme du kan komme til minimal stil ferdig med maksimal innsats. Og den siste innsatsen fra eks. Kwyet Kings og Lust-O-Rama (nå DANG!!!) frontmann Arne Thelin på halvannet tiår viser at han er i form på albumet «Minimum Style, Maximum Effort» på Apollon Records. «Why» er rivende og tøff garasjerock med mitraljøse-trommemaskin/samples-komp. Arne Theli er en mester i faget. Les også: Dang!!!: Mørk garasjerock innspilt på iPhone og The Lust-O-Rama: Fuzz og skranglete beats.

Svartepeeng – Innesperra

Hard og skitten hardcore punk fra Mjøsa. Aggresjonen raser og freser underveis. Det er hamrende og drivende. «Innesperra» er tittelkuttet på bandet først album som kom i år. I fjor hadde jeg med et annet spor fra albumet på årslista, «Sitter Fast», fordi  kuttet var med på «2021: Pønk i Norge»-samleren.

Skambankt – Ti

Det handler om den helt spesielle stemningen som oppstår på konsert mellom publikum og utøvere, en stemning ingen album kan gjenskape. Skambankt-låtene «Ti», «Satan – det e du», «Faen ta Amerika» fra årets album får meg konsertmodus . «Ti» dreier det seg om å se frem til festivaler osv. med et «stadionband» på scenen. Skambankt-låtene fungerer meget godt i albumformat også, de lager proff, lidenskapelig utført rock med popelementer, sjekk også f.eks. «For En Evighet». Det er velspilt og dynamisk. Iørefallende, direkte og med usminket ærlige og givende tekster.

Nothing Personal – Still Aging

Trioen Nothing Personal, som består av Thea Emilie Wang (Fieh, HeyLove), Dorothea Økland (Klossmajor, Soft Punch) og Solveig Wang (Thea Wang, Daiisy), var med på Musikknyheter sin «Mest tro på disse nye norske artistene i 2022» (et stykk Deichman musikk var med å stemte). På «Still Aging» blandes flere elementer der hovedpulsåra består av ganske så velkjente grep. Denne mixen funker meget godt. «Still Aging» er på bandets debutalbum «The Alchemy of Nothing Personal»utgitt av Dugnad rec.

Team Me – Green Crystal Rain on a Star

Låttittelen «Green Crystal Rain on a Star» gir mye bedre assosiasjoner til uttrykket enn ordene jeg kommer opp med, iallfall: «Green Crystal Rain on a Star» er delikat produsert iørefallende luftig pop med flerstemt barnekor og rock-psykedelisk anslag. Video. Fra albumet «Something in the Making».

Beachheads — Change

Det er en mer nedstrippet utgave av Beachheads – i skjæringspunktet The Replacements, Buffalo Tom og R.E.M. vi hører her, og de viser at de behersker dette formatet like fint som deres mer raskere låter. Fra albumet «Beachheads II».

Pogo Pops – Maybe It Was Just a Dreamt

I over 30 år har Pogo Pops holdt det mer eller mindre gående, i år var gruppa, som består av Frank Hammersland, Nicolai Hamre and Viggo Krüger, tilbake med det nye albumet «Daylight». «Maybe It Was Just a Dream» er varm, melodiøs pop.

Gebhardt – Beautiful Girl

«Beautiful Girl» er nærmest er en tweepop-låt i leia The Pastels, BMX Bandits, McCharty, Heavenly, The Wake, Another Sunny Day, Sea Urchins, Field Mice etc. (les mer om tweepop her Under Pia Fraus). Fra albumet «Geb Heart». Vi intervjuet Gebhardt ganske nylig: Gebhardt: Kamelonsk collagepop full av kjærlighet.

MAKTKAMP – Til Helvete

MAKTKAMP er et «blandingsband» fra Innlandet og Nord-Norge, og selv sier de at uttrykket kan gi assosiasjoner til artister som Kvelertak, Ondt Blod og The Good The Bad and the Zugly. Det har de rett i, avslutningslåta på albumet «i Affekt», vinker til Turbonegro («Apocalypse Dudes»), black metal og pure rock. «Til Helvete» er en fyrrig miks av dette, fyrrig  må det jo nesten bli med den låttittelen. MAKTKAMP har dessuten mye å melde, tekstene er givende og straigt to the point.

Mind over MIDi – Surrender

Mind over MIDI aka Helge Tømmervåg har tatt en liten svipptur innom Beatservice Records igjen, og albumet «Control» er ute på CD også. Uttrykket på albumet «Control» er Mind over MIDI sånn som vi kjenner han fra de siste albumene via Beatservice Records, dvs. arktisk ambient og dub blandet med minimalistisk techno. Malende og drømmende, og passer perfekt til den arktiske naturen og  stemningen. Det er noen spor med vokal her, men det er de instrumentale komposisjonene som virkelig fanger lytterne.

Mind over MIDi – Offgrid 4

Mind over MIDi kom også med et album kalt «Offgrid». «Offgrid 4» er arktisk ambient av høy klasse er det ihvertfall. Les: Mind over MIDI: Vemodig ambient bestillingsverk fra jubilerende artist.

Weight – War on your Mind

Oslobandet Weight består av medlemmer fra straight edge punk/hardcore bandene Damage Control, Insurance Risk samt Shipwrecked, Common Cause mfl. I 2019 ga Weight ut en 3-spors EP på labelen Essence, som beskriver bandet treffende slik: «Weight ble skapt av kjærlighet til lyden fra slutten av 80-tallets New York – da riffene var skarpe og sangene hadde grooves. Disse folka har holdt det gående en stund, og hvis du er en fan av hardcore med litt crossover blandet inn vil du ikke bli skuffet». Jeg har hatt med en til låt, «Kill until Killed»» fra albumet deres «Violence of the Divine» i Ferske spor.

Kristabel – Daddys Litte Princess

For to år siden slapp Kristabel sitt debutalbum «Into Lo». Albumet ble spilt rett inn, og det har ført til at nerven og trøkket i uttrykket er bevart. Det groover, putrende friksjon lurer under overflaten og de skjelvende gitarene inntar soundet. På årets album titulert «The Ring» er det mer av alt; groove, putrende friksjon og skjelvende gitarer samt bedre låter. Låten «Daddys Litte Princess» er sånn ca. i det samme mørke, fandenivoldske landskapet som tittelåta «Into Lo» fra debutplata, mer og mer intens og energikjør til slutt. En låt fylt av lidenskap, litt av en albumåpning. Kristabel har åpenbart flere strenger å spille på, og har en attitude som speiles i alt hun lager, noe som synliggjøres i intervjuet vi gjorde med henne i fjor.

Biosphere – Shortwave Memories

Geir Jenssen, har sluppet nytt album med Biosphere. Tittelkuttet er «Shortwave Memories», genial tittel. Det å teste ut en kortbølgeradio med ustabile forhold midt på svarta natta med skurrete lyd (ofte forsvant lyden helt, før mystiske, skurrende stemmer/musikk igjen dukket opp i det fjerne, så kunne lyden plutselig bli helt klar en stund, før den ble bort igjen osv.) opplevdes nesten som å høre lyd-livstegn fra det uendelige rommet (dette var jo før internett). Å lytte på tittelkuttet «Shortwave Memories» setter en i samme stemningsmodus – det er mye som generelt putrer både over og under overflaten i Biosphere-soundet, og det er vel nettopp det som gjør at man blir dratt ut av tid og rom. Er du ute etter særegen og stemningsladet uttrykk nærmest hinsidig denne verdenen, ta et dypdykk i hele Biosphere-katalogen. Bandcamp.

 

Årets norske EP’er  (ikke rangert)

Susanna – Elevation Extended 

Etter å ha utgitt det Baudelaire-albumet «Elevation» tidligere i år, var Susanna tilbake med flere tolkninger på «Elevation Extended» EP. Lytterne får en ny versjon av tittelsporet, men de får også oppleve nye låter, alt innspilt med Susanna, Stina Stjern og franske Delphine Dora sammen. Den første singelen fra EP’en består av kvinnestemmer mikset med skraping fra kassettbånd, fioliner og synth, og skaper en mystisk eterisk stemning, og er en gripende introduksjon til EP’en. Susanna viser ellers på ny at hun er eksperimenteringslysten, utforskende og står for musikalske åpenhet (hør «Alchimie de la Douleur» og «News to the Spirit). Og det aller viktigste, eksperimenteringslysten spriker ikke alle retninger uten substans. Her er det virkelig substans, det er som å lytte på en musikalsk novelle.

Flight Mode – Thorsov, ’05 

Den norske indie-supergruppa Flight Mode – med medlemmer fra Little Hands Of Asphalt, Youth Pictures of Florence Henderson og Dråpe – mikset av Death Cab for Cuties Chris Aalla, har fått seg adresse i Trondheim. EP’en inneholder bla. den inderlige emo/indie-rysaren «Blink» og betagende til dels shoegaze-aktige»Dö Yoü Rëmëmbër» og like betagende «Twentyfour» Just Gimme Indie Rock!

Maud – In My Haven

Vi hadde med låta «Rollecoaster» fra EP’en i vår Klubbdagen Øya 2022 – anbefalinger, og den er bra, som resten av de 5 låtene på utgivelsen. Bak pseudonymet Maud står Bodø-artisten, produsenten og vokalisten Kristine Hoff. I fjor slapp hun sitt selvproduserte- og selvtitulerte debutalbum, og i år kom EP’en «In My Haven».

Utflod – Undergang

Utflod kom med deres første digitale EP. Tittellåta «Undergang» er en av to nye låter på firespors EP’en. Selv beskriver de bandet slik: «Utflod starta som eit hardcore punk band i 2011, men har sidan den gongen utvikla seg til å bli hardare og spissare i kantane, og om du spør oss i dag er vi eit hardcore metal band, med inspirasjon frå black metal, djent, meth core og punk». I likhet med f.eks. Sigh & Explode ser de seg ikke så alt for mye til sidene, og peiser på med sitt eget, kompromissløse løp. Jeg har stor sans for hvordan vokalisten Oda Førde Braanaas freser ut ordene på. Anbefaler også den andre  låta «Virus».

Koppen – Formfett

Metronomicon Audio har også gitt ut en EP med MA-veteranen Koppen titulert «Formfett . Spor nummer 2 ,»Lightergass», er leken, løssluppen, rytmisk, lyd-oppfinnsom og humoristisk electro/funk/boogie. EPén har  artige låttitler: «Bananskall», «Muskatnøtt», «Salmiakk» osv.

Cold Mailman – Not Remotely Blue

Åpningslåten «Waves» på EP’en «Not Remotely «Blue» åpner avdempet før flere instrumenter kommer inn. Cold Mailmans sin låt er mer i den «vanlige» popleia – med forførende atmosfære og god melodiføring. David Jønsson skriver følgende om «Relax Relax Relax Relax», deres andre singel fra albumet «Baby Wake Up We Are Losing the Fire» (2020):  ‘Låten er en oppvisning i kjølig popeufori’. Deres nye låte «Waves» er også en oppvisning i varm popeufori. Video til en annen låt på EP’en, «Chorus», kan du se her.

Divest – Moments of Ease

Introen til intervjuet vi gjorde indie/pop-gruppa Divest fra Østfold/Viken (Rygge) for to år siden begynner slik: «De gjennomarbeidede låtene klinger godt i øret og føles som noe man kan ha hørt før, en gang de siste 15-20 årene, men har også tilstrekkelig egenart til at man får lyst til å høre de igjen. Melodiene innehar en smittende energi og de har evne til å lage fengende melodier». Beskrivelsen passer godt på den til dels Håkan Hellström-aktig poplåta «Symbolic Calypso» fra Divests nye EP «Moments of Ease». 

Anti-Lam Front – Konsept-EP om sport

«Konsept-EP om sport» er tittelen på utgivelsen til trønderne Anti-Lam Front. 3 av låtene på EP’en er fylt opp av smittende skatepunk/poppunk eller Skatepønk med finurlig treffsikkerhet (tittelen på intervjuet vi gjorde med dem i fjor). På «Guttan som kunn faget» synges det om en fallen norsk fotballstorhet (den nye norske fotballstorheten er som kjent Bodø/Glimt, jepp):

Minnan kan ingen ta fra Dortmund, Porto, Valencia
Fra Milano, Istanbul og Gøteborg Og aller best hadd vi det hjæm te dæ, sto med stjerna i øyan og glana
Da du på sympatisk vis ydmyka utlendinga og moldensera Ingen kan nånn gang erstatt dæ sjøl om æ alltid har hatt en på si

Få med deg tekstene, de er på Bandamp.

 

Årets reutgivelser (ikke rangert)

Anal Babes – People Are Garage

Hærverk Industrier har gitt ut en boks med rubbel og bit av Anal Babes – et av de beste bandene innen sjangeren de drev med i som noensinne er fostret i Norge. Du kan lese mer om hva jeg skriver om Anal Babes i denne utgaven av Deichmanbladet. Babes.

Kung Fu Girls – Puzzle

Kung Fu Girls er et til av de beste bandene som noensinne er fostret i Norge. Hærverk Industrier fulgte opp utgivelsen av fuzzpop-klassikeren «This Is The Kung Fu Beat», utgitt på vinyl (2019), med bandet like klassiske 2.plate «Puzzle (min favoritt). «Puzzle» er ikke på på Spotify, men du kan lytte på Bandcamp. Du kan låne begge albumene hos oss.

Sister Sonny – The Bandit Lab

Sister Sonnys album «The Bandit Lab» (2003) holder seg virkelig godt! Se her da vi spilte albumet på det gamle hovedbiblioteket i 2017. LP-utgaven er utgitt på på Apollon Records. Les mer om utgivelsen i intervjuet: Ekspansiv indie nå også på vinyl.

The Cosmic Dropouts – Groovy Things

The Cosmic Dropouts album «Groovy Things»(That’s Entertainment Records, 1989) er utgitt på LP (That’s Entertainment Records/Apollon Records). På den er norske garasjerock-klassikere som «It’s Gonna Rain» og «Sick of You, Baby».

Munch – Tree

«På tale om Kafé Hærverk og fine reutgivelser av viktig norsk rockehistorie. Endelig kan jeg glede meg over å ha Kristiansands stolthet Munchs tredje album «Tree» på LP», skriver Jan-Olav Glette. Det har ikke jeg, men har den på CD, utgitt av T23. («Tree» er ikke på Spotify).

Ym:stammen – Ulv! Ulv! og  Guden-I-Steinen

Et av de mest egensindige norske  popbandene fra sent 1980- og tidlig 1990-tall, Ym:stammen. Apollon Records har gitt ut Ym:stammen-albumene «Ulv! Ulv!» (1994) og «Guden-I-Steinen» (1997) for første gang  på vinyl på gatefold. Du kan lese mer om  Ym:stammen i Ferske spor. Da presenterte vi hele 4 låter av dem, inkludert tittellåten «Guden-I-Steinen», en låt jeg aldri blir lei, og en fin inngangsport til Ym:stammens rike. For øvrig er Ym:stammen nevnt i vårt intervju med Autentisk Film.

The Lust-O-Rama – Twenty-Six Screams

The Lust-O-Ramas album «Twenty-Six Screams» (That’s Entertainment Records, 1991) er utgitt på LP (That’s Entertainment Records/Apollon Records).

 

Jan-Olav Glette

Norske album

Action, Tension & Space: Tellus
Beachheads: II
Benedicte Maurseth: Hárr
The Colors Turned Red: As If We Owned the World
Selma French: Changes Like the Weather in the Mountain
Gebhardt: Geb Heart
The Good The Bad and The Zugly: Research and Destroy
Göttemia: Other Uplifting Music About Noble Men
Jenny Hval: Classic Objects
I Was A King: Follow Me
Kosmik Boogie Tribe: Early Arvo Ashtar Galactic Command Transmission
Krissy Mary: Feme Sole
Kryptograf: The Eldorado Spell
Lady Friend: Songs From the Guesthouse
Loch Ness Mouse: III
MoE: The Crone
Mokri: Heart Change
The Monotrons: Hell City
Kim Myhr: Sympathetic Magic
Onsloow: Onsloow
Quarter Wolf: Yeah, Baby!
Rural Tapes: Inner Space Music
Röyksopp : Profound Mysteries I, II, III
Charlotte Dos Santos: Morfo
Sleepyard: Head Values
S.L.Y.C.: Tellying
Spielbergs: Vestli
Susanna: Elevation
Thea & The Wild: Deadheading
Tommy Tokyo: Tommy Tokyo
Ultraflex: Infinite Wellness
WIZRD: Seasons
Svartepeeng: Innesperret

Utenlandske

Alvvays: Blue Rev
Arctic Monkeys: The Car
Weyes Blood: And in the Darkness, Heart’ s Aglow
Caroline: Caroline
Chat Pile: God’s Country
The Chats: Get Fucked
Daphni: Cherry
Drug Church: Hygiene
Fireside: Bin Juice
Fontaines D.C.: Skinty Fia
S.G. Goodman: Teeth Marks
Gospel: The Loser
High Vis: Blending
Horsegirl: Versions of Modern Performance
Jockstrap: I love You Jennifer B
Just Mustard: Heart Under
Les Big Byrd: Eternal Light Brigade
MJ Lenderman: Boat Songs
Nina Nastasia: Ridderless Horse
OFF!: Free LSD
Angel Olsen: Big Time
Plains: I Walked With You a Ways
Panda Bear & Sonic Boom: Reset
Plosivs: Plosivs
Swami John Reis: Ride the Wild Night
Julianna Riolino: All Blue
The Sadies: Colder Streams
Soul Glo: Diaspora Problems
Sorry: Anywhere But Here
Special Interest: Endure
Spiritualized: Everything Was Beautiful
Suede: Autofiction
Thus Love: Memorial
Wet Leg : Wet Leg
A.A.Williams: As the Moon Rests
yeule: Glitch Princess

Norske EP-er

Delish: The Dip
Takomaha: Takomaha
Vilde Bye: Vilde Bye
The Lust-O-Rama. Twenty-Six Screams
Weight: Violence of the Divine

Reutgivelser

Anal Babes: People Are Garage
Cosmic Dropouts: Groovy Things
Kung Fu Girls: Puzzle
The Lust-O-Rama. Twenty-Six Screams
Munch: Tree

Norske sanger

Black Debbath featuring Ivar Nikolaisen: The Age Of Kørka
Deathprod: Composition 1
deLillos: 1993
Dig Deeper featuring Soft Ride: Cool Wind
Draümar: D’KRIG (ikke på Spotify, lytt her)
The Good The Bad and The Zugly: What’s My Rage Again
The High Water Marks: Fantastisk Machine
I Was A King: Growing Wild
Kosmik Boogie Tribe: The Mercury Nudges Forty
Krissy Mary: Dont Lead My Legs
Lady Friend : Unspeakable Truth
Mall Girl: Poolside Person
Minor Majority: Kiss Off
MoE: Beautiful Stranger
Kim Myhr: Up to the Sun Shall Go Your Heartache
Egil Olsen: You Be the Darkness You Be the Light
Pogo Pops: Stay Awake
Röyksopp: Speed King
Sleepyard: Dream Solution
Spielbergs: Brother of Mine
Susanna: Elevation
Thea & The Wild:  Little Sister
Ultraflex: Under the Spell
Velcro Dog: Cone of Shame
Weight: Animals
Wisløff/ Angelskår: Doubt

Utenlandske sanger

Alvvays: Belinda Says
…And You Will Know Us by the Trail of Dead featuring Amanda Palmer: Millenial Acctress
Arctic Monkeys: Body Paint
Bedroom Eyes: Paul Westerberg
The Beths: Experts in a Dying Field
Black Country, New Road: Basketball Shoes
Weyes Blood: It’s Not Just Me It’s Everybody
Phoebe Bridgers: Sidelines
Daphni: Cherry
Dehd: Bad Love
Fontaines D.C: Jackie Down the Line
Alex G: Runner
The Hanging Stars: I Don’t Want to Feel so Bad Anymore
High Vis: Talk for Hours
Horsegirl: World of Pots and Pans
Iceage: Shake the Feeling
Jockstrap: Concrete Over Water
KH: Looking at Your Pager
MJ Lenderman: Tastes Just Like It Costs
Mitski: Love Me More
Plains: Problem With It
Caroline Polachek: Billions
Julianna Riorlino: Sacred Hearts
Rosalía: Chicken Teriyaki
Shygirl: Firefly
Soccer Mommy: Shotgun
Soul Glo: Gold Chain Punk (whogonbeatmyass?)
Warmduscher: Fatso
Yeah Yeah Yeahs featuring Perfume Genius: Spitting Off the Edge of the World

Konserter

Einsturzende Neubauten, Sentrum Scene
Envy, Vaterland
Fontaines D.C., Vulkan Arena
Michael Gira, Kulturkirken Jacob
Gorillaz, Øyafestivalen
Mick Harvey with J.P. Shilo & Amanda Acevedo. House Of Foundation. Lyse Netter
Nick Cave and the Bad Seeds, Øyafestivalen
Pavement, Sentrum Scene
Unsane, Revolver
The Weather Station, Blå
Little Simz, Rockefeller

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog