Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument

– Ble tidlig enig med både Falck og Marhaug om at det var viktig å få historien om støy i Norge, da man jo må innrømme at sjangeren er nok ikke den folk flest vet alt for mye om. Derfor var det viktig å sette Lasse Marhaugs ferd mot «Alive», og videre derfra inn i en større sammenheng. Alt dette for å vise at støy ikke er noen ny sjanger, men har sine røtter tilbake til 1800-tallet og muligens enda lengre tilbake, forteller Tore Stemland, som tar for seg Lasse Marhaugs «Alive Live Recordings 1998- 2006» i en av de særeste bøkene i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Linn Stemland, privat

Boken til Tore Stemland er ambisiøs og vidtfavnende. Her vil nye sammenhenger og tråder eller faktaopplysninger kunne fanges opp av de fleste interesserte lesere, selv om diskusjonene om innholdet også kan anta støyende dimensjoner. Så får vi se da i hvilken grad Stemland og Marhaug med dette tilskuddet til norsk musikklitteratur kan skape mer interesse for genren og den allestedsnærværende anerkjente støykunstneren.

Her har dere lese mer om boken og forfatterens innganger til støymusikken.

Hva gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Forhåpentligvis har jeg såpass lang fartstid i denne typen musikalsk uttrykk at jeg er kvalifisert på det grunnlaget. Startet med å eksperimentere med lyd i mer støyende former i 1983, og ga ut min første kassett «Cafe muzak» (som NXP) året etter. Har siden holdt på med denne typen musikk mer eller mindre siden da. Siden starten har jeg utdannet meg innen sosiologi med historie i bunnen, så jeg har jo lært en del om hvordan å ettergå kilder etc. Akkurat det ble det mye av i første kapittel i boken, som handler om støyens historie sett i et norsk perspektiv fra steinalderen til i dag.

Har jobbet som biograf for Rockheim, skrevet for Rock Furore, Maximum Rocknroll og en rekke andre aviser, magasiner, fanziner og blogger. I tillegg var jeg kulturredaktør for Bodøavisa. Har tidligere utgitt et oppslagsverk over Bodøs pop og rock og skrevet norsk pønks utgivelsesdiskografi i lag med Robert Dyrnes og Kjell Arne Sandvik, i tillegg til andre bokprosjekter. Således har jeg i bunn ganske mye erfaring med musikkhistorie.

Har gjort mye på pønk/HC-fronten av skriving før, så å sette i gang med dette var jo en litt annen utfordring. Må først innrømme at jeg sa nei til å gjøre boken, men etter mye mas fra Christer Falck fikk han overtalt meg. Han hadde snust opp at jeg hadde gjort en utgave av fanzinen Musikk fra Norge som omhandlet støyen i Norge fram til 1990, og mente jeg var jo langt på vei. Jeg tenkte: «OK vi prøver», og var sikker på at her slipper jeg billig unna for dette blir for sært for folk flest. Den gang ei. Så da var det bare å finne fram tastaturet, og begynne på det møysommelige arbeidet med boken. Her må det legges til at den kunne aldri ha blitt fullført uten at Lasse Marhaug har stilt opp og svart på spørsmål og kommet med tips.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur fanziner og magaziner?

Det startet med Nye takter i 1979. Da fikk jeg innsyn i en verden jeg bare så vidt hadde fått sett overflaten av. Annonser for fanziner hadde jeg så vidt sett i Gateavisa, men her var det en oase som åpnet seg. Kan ikke få takket Gerd Johansen og de andre som skrev der godt nok, og da spesielt Jan Arne Handorff. Det formet meg ekstremt mye. Oppdaget i 1980 at Narvesen i Bodø begynte å føre musikkavisen Sounds. Fra det øyeblikket var NME, Rolling Stone og de andre utenlandske musikkpublikasjonene totalt uinteressante.

Bestilte det jeg fant av fanzineannonser, og etter hvert en del kassetter, og på det viset bygde opp et kontaktnett. Når den «snøballen» er begynt å rulle tuller det på seg. Vi hadde også egen fanzinekiosk på Theatersalen i Bodø fra ca. 1984. Her byttet vi fanziner med andre, og fant atter nye adresser i disse. Der ble det mest Gakk som ble byttet, men også min fanzine Requiem. Flyttet høsten 1986 til Oslo, og kort tid etter var jeg en av en liten gruppe som bygde opp og startet bokkafeen på Blitz. Der fikk vi jo inn en rekke fanziner og magasiner. På det viset fikk man kontakt med enda flere, og fikk bruk for det kontaktnettet som man hadde opparbeidet seg.

Hva gjorde deg lidenskapelig opptatt av dem?

De åpnet som sagt en ny verden. En verden der jeg følte jeg hørte hjemme i. Inntil da hadde jeg vært lidenskapelig Black Sabbath-fan (noe jeg er ennå), og nå dukket nye band og retninger jeg ikke ante eksisterte. Zinene, Nye takter og Sounds ble lest fra «perm til perm», og det som hørtes mest spennende ut ble bestilt pr. post. Noen yderst få plater fant jeg også i de lokale platebutikkene (Damned, Patti Smith, Ron Geesin, Arne Nordheim, John Cooper Clarke etc.). Men det var fanzinene og magasinene som satte meg på sporet av de artistene. Det var de som brakte verden inn i hodet mitt, med alle de muligheter det gir.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg startet min egen fanzine Requiem i 1983 fordi jeg ville skrive og «misjonere» om musikk jeg var lidenskapelig opptatt av. Første nummer spriker fra Suicide og Solid Senders til en lengre anmeldelse av samlekassetten «Null problem» og rapport fra Harstad Rockeklubb. Ting jeg følte der og da at flere burde vite mer om. De utgavene, samt noen andre, kan leses og lastes ned gratis her; http://requiem-fanzine-1.blogspot.com

Det å skrive om musikk føles befriende, da jeg får formidlet kunnskap om musikk, som forhåpentligvis pirrer nysgjerrigheten til flere og øker folks bevissthet. Det å skrive, har jeg i de seneste årene gjort mest i min papirfanzine Musikk fra Norge (startet først opp som blogg med det samme navnet) der jeg prøver å ha et tema i hvert nummer. I tillegg til boken om «Alive».

Hvordan er ditt eget forhold til og engasjementet i norsk støymusikk?

Begynte å eksperimentere med støy og andre lydkilder, uavhengig av rytmikk og slikt, allerede i 1983, etter å ha vært på shopping på den lokale bruktbutikken Låven, og funnet The Mesmerizing Eye sitt eneste album; «Psychedelia ~ A Musical Light Show». Kjøpt på stedet, etter å ha kikket på cover og låttitlene og funnet ut at dette er plata med stor P. Det viste seg å stemme. Sløv blues i ene kanalen, og noen som vekselvis klirrer med mynter og skriver på skrivemaskin i den andre kanalen og slikt, fortalte meg at kun fantasien setter grenser.

Så de mest hakkete platene i mine foreldres platesamling fikk unngjelde, og jeg laget en låt som besto av et hakk med Beatles i bunnen, og la på scratching, litt Marilyn Monroe etc. på toppen. (For øvrig trolig det første kuttet med scratching utgitt av en norsk artist!). Derifra gikk det i eksperimentering, som endte opp som min første solokassett.

Samtidig begynte det en serie i Sounds av Dave Henderson, som het «Wild Planet», der man fikk små artikler om artister og selskaper som gjorde og utga eksperimentell musikk. Alt fra Test Dept til Paul Kelday, via Holy Toy og Attrition. Ut fra det fant jeg spesielt stor glede i geniale dilettanten-bevegelsen i Tyskland, og oppdaget SPK, Ramleh og mere rene støyartister.

Spesielt den norske scenen begynte å vise seg i første halvdel av 1980-årene. Medium sin «Død og dop», alt av Autentisk film, LiK-singelen, flere av SHiT tapes-utgivelsene etc. var kraftige signaler om hva som skulle komme. Dette var den musikken som i hodet mitt falt mest på plass. Jeg sluttet ikke å like metal og pønk av den grunn, men støymusikken fylte et tomrom.

Jeg har spilt i forskjellige støykonstellasjoner, som Psykisk Tortur, solo som NXP og i duoen F&F mm. Disse var en del av et miljø for støy og eksperimentell musikk vi hadde i Bodø på første halvdel av 1980-tallet. Skrevet om, og utgitt kassetter, av mine egne og andres. Nå også bok om Norges kanskje mest profilerte støyartist; Lasse Marhaug. Etter hvert var jeg med å starte Nødutgangfestivalen slik at man fikk en scene for støy og beslektete musikkformer i Bodø. Her har nevnte Marhaug, tyske Faust, canadisk/amerikanske GX Jupitter-Larssen & The Haters (deres eneste konsert i Norge) og andre både lokale, nasjonale og internasjonale artister opptrådt.

Hvorfor støymusikk?

Fordi den er så vakker og fyller alle forventninger!

Hva er støymusikk for deg og hvilken glede har du av den?

Støymusikk er så mangt, noe jeg har brukt en del av første kapittel i boken på å forklare og oppklare. Det er på mange måter hva man enn legger i begrepet. Samtidig er det noe eget, ukontrollerbart og overraskende. Det bryter med alle forventninger på hva man hovedsaklig tenker som musikk da den som oftest er fritatt fra rytmikk. Men også rytmisk musikk kan være støy. Tenk på samplingene som brukes av Art of Noise på deres «Into Battle» eller KLF på «Chill Out». Nydelige album som er rytmisk, men samtidig på mange måter basert på støy. Innen samtidsmusikken finner man langt flere eksempler. For en mer inngående forklaring må jeg henvise til «Alive»-boken.

Hvorfor Lasse Marhaug?

Fordi han er en innovatør og en foregangsperson i en sjanger de aller fleste ennå ikke har gitt en sjans, og får jeg legge til gitt ut et av de beste livealbumene i sjangeren i verden. «Alive» burde ha blitt tildelt Spellemannprisen for lengst. Nå er jo det toget gått, men han burde fått æresprisen ved første anledning. Vi snakker tross alt en verdensstjerne!

Så hvilken posisjon har han i norsk og internasjonalt musikkliv?

Han har nok en litt tilbaketrukket rolle, men samtidig en viktig rolle. Mest som utøver som til stadig overrasker med å utforske nye muligheter, men også for å ha en så høy kunstnerisk kvalitet i alt det han gjør, enten som utøver, komponist, produsent, mastering eller alt det andre han bedriver.

Innen støymusikkmiljøet er han uten tvil en av de viktigste personene på den norske scenen. Internasjonalt er han også en av de viktigste, i lag med Merzbow, GX-Jupitter Larssen, Frans de Waard mfl. Han er som sagt en verdensstjerne, som har spilt konserter over hele verden. Litt som Mayhem og deres kolleger som er verdensstjerner, men som kun folk som er svært opptatt av ekstrem-metal har hørt om. Lasse har jo også sin bakgrunn fra den scenen, noe man kan lese mer om i boken.

I tillegg gjør han film, driver magasinet «Personal Best» med mer. Hvilket forhold har du til kunsten hans generelt?

Har stor respekt for hans kunstneriske forlegger- og journalistiske virksomhet. Du nevner «Personal Best», hans enestående fanzine, der han intervjuer kolleger han synes har historier å fortelle som er av viktighet. Alt fremført som en hyggelig samtale, der begge bidrar. Som forlegger gir han ut bøker som analyserer forskjellige sider ved musikkindustrien. Som fotograf har han hatt flere utstillinger. Deriblant en i Japan, som kan sees på som en utvidet versjon av heftet som følger med «Alive». Noe som har gått flere hus forbi er jo hans evne til å lage plateomslag. Også på det området er han utrolig talentfull. Dette er evner som er opparbeidet igjennom en lang kunstnerisk karriere der man må kunne si at noen omslag på hans første kassettutgivelser ikke er hans beste verk. Men allerede her viser han sitt talent for tegning.

Hvorfor akkurat «Alive. Live Recordings 1998- 2006»?

Fordi det er Norges beste livealbum. Et album som fortjener å bli husket, og ikke minst oppdaget av langt flere enn de som til nå har trukket det til sitt bryst.

Marhaug slapp også tre nye album mot slutten av 2022. «Higgs Boson», «Context  (Part 1- 7)» og «Top». Hva synes du om dem?

Nok en gang viser de Marhaugs styrke som utøver og komponist. Hans evne til å overraske og til å gjøre stor kunst. Personlig synes jeg «Context 1-7» er det mest interessante og det vakreste albumet som er kommet ut i år. Uansett sjanger.

I tillegg til å studere liveplaten spesifikt, og intervjue opphavsmannen, gir du deg også innpå en definisjon av støymusikken og norsk støymusikks historie. Fortell om det valget og viktigheten av en slik dokumentasjon.

Ble tidlig enig med både Falck og Marhaug om at det var viktig å få historien om støy i Norge, da man jo må innrømme at sjangeren nok ikke er den folk flest vet alt for mye om. Derfor var det viktig å sette Lasse Marhaugs ferd mot «Alive», og videre derfra inn i en større sammenheng. Alt dette for å vise at støy ikke er noen ny sjanger, men har sine røtter tilbake til 1800-tallet og muligens enda lengre tilbake.

Hva lærte du selv i arbeidet med denne boken?

Svært mye mer om Marhaugs kunstneriske aktiviteter, både innen musikk og på andre arenaer. Men det som overrasket mest var nok hvor mye arbeid det var med å få skrevet, og den pinefulle prosessen med å fjerne ting som ved nærmere ettersyn viste seg å være avsporinger som virket forstyrrende på helheten. Måtte gå noen runder med meg selv der. Her skal Jon Vidar Bergan og Marius Lien ha stor takk for uvurderlige tilbakemeldinger, tips og språkvask

Hvordan har ditt eget forhold og befatning med Marhaug påvirket tilnærmingen til denne boken?

Jeg håper (og tror) jeg har klart å balansere mellom å være fan og objektiv historiker, og på det viset få fram en mest mulig nøytral reise igjennom boken. Det har jeg jobbet mye med når jeg har gjennomgått manuset før jeg turte å sende det fra meg. Samtidig vil jeg påpeke at boken hadde aldri latt seg materialisere uten Lasses hjelp og åpenhet, og tålmodighet.

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

Som nerd vil jeg si en bok som går inn i materien og kan gi en aha-opplevelse både for nye lyttere og den mest hardcore fansen.

Hvilket forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Har ikke noe nærmere forhold enn boken jeg har skrevet, men har stor respekt for Christer Falck sitt prosjekt. Det har brakt utrolig mange unike bøker, som høyst sannsynlig aldri ville ha vært skrevet. Personlig favoritter hittil er bøkene om Biosphere og Thule. På platesiden er det fantastisk at glemte helter blir revitalisert, selv om jeg synes det til tider er litt merkelig valg som blir gjort. Men sånn er verden. Det er nok bra at det ikke er jeg som skal bestemme utvalget, da hadde det nok blitt noen flere «sære» utgivelser innen samtidsmusikken og støysjangeren enn hittil, og definitivt mindre popplater. Spesielt sans for at album som aldri ble utgitt nå blir (forhåpentligvis) materialisert, sånn som Moose Loose sitt konsertopptak fra Kongsbergjazz i 1973.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du i såfall  fått ut av det?

Ja, har lest flere, og andre har blitt stående i påvente av at jeg skulle bli ferdig med «Alive»,boken. Som nevnt, synes jeg Biosphere- og Thule-bøkene var knakende gode. Andre når ikke helt opp til dem i standard, men likefullt hadde de også nye detaljer og historier og by på av interesse, så hittil er det heldigvis ingen mageplask. Noe som er spennende er de forskjellige innfallsvinklene forfatterne har valgt. Her er helt tydelig ingen mal som følges slavisk, slik at forfatterens valg er uhyre viktig for sluttresultatet. Noen har bevist valgt å sette seg selv inn i historien (noe som kan fungere, som f.eks. i Biosphere-boken), men de fleste prøver å være nøytrale observatører som videreformidler historien. Således har jeg lært mye om det å skrive en faglitterær bok både av å skrive selv og å lese andres bøker.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien, i så fall om hvilket album?

Førs ferie og få lest noen uleste musikkbøker. Så blir det å ta fatt på nytt nummer av papirutgaven av Musikk fra Norge. Så får vi se hva som skjer. Utelukker ingenting, men har ikke noen ny bok i hodet akkurat nå selv om det er mange album jeg gjerne skulle sett at det ble bok av. Kanskje mest av alt Autentisk films debutalbum «Svart/Hvitt» eller deres oppfølger «Levende Film 1», som nettopp ble reutgitt på vinyl. Aller helst om hele katalogen deres. Norges første støyduo (slik jeg ser det).

Kan du til slutt velge dine ti favoritt musikkbøker?

Uten rangering:

Joachim Gaertner – They Could Have Been Bigger Than EMI. Riktignok blitt en serie med bøker, der man får diskografier på nedlagte labler innen det man kan kalle new wave/pønk/underground-segmentet. Her finner også man en del norske, og flere opptegnelser på flere enn det som er registrert på Discogs. Simpelthen elsker slike bøker. Svært nerdet, men midt i blinken for meg.

B. George & Matha DeFoe – International Discography of New Wave: Volume II. Begynner å bli noen år siden den kom ut, men har ennå ikke blitt overgått, med unntak av muligens Discogs. Som boken over her, inneholder denne discografier, men nå med artister. En av de bøkene jeg har hatt mest bruk for. I mitt hode malen til boken «Gleder meg til år 2000», som jeg var med å lage i lag med Robert Dyrnes og Kjell Arne Sandvik.

John Cooper Clarke – I Wanna Be Yours. Fantastisk selvbiografi fra en av mine store helter.

George Berger – The Story Of Crass. Det har blitt gitt ut mange bøker om og av Crass, men denne oppsummerer egentlig på mange måter alle de foregående. Et av de viktigste bandene for utviklingen av hardcore og ikke minst å printe inn at peace, love & anarchy er det viktigste av alt. Er som å lese Gateavisa i bandutgave! Anbefales sterkt.

Bernt Erik Pedersen – Kjøtt. Pedersen skriver her om Kjøtt sitt selvtitulerte debutalbum. En bok fra forløperen til nåtidens albumklassikere-serie. En bok som forteller mye om framveksten av bandet fra KFUM og hippevisereggae i Slottsparken til å ville bli som Jesus. Elementær lesning.

Jørn R. Andersen og Dag Magne Andersen – Skiens rockehistorie. Må ha med en av de mange bøkerne som tar utgangspunkt i et lokalmiljø. Det er etter hvert blitt mange slike. Men denne kan godt bli stående som eksempel på hvordan det kan gjøres. Selv for en som aldri har vært i Skien og hørt en brøkdel av artistene, finner jeg boken yderst prisverdig. Meget godt håndtverk.

Morten Andersen – Ass Time Goes By. En bok uten skrevne ord, men som inneholder over 300 bilder av Turbonegro i tidsperioden 1990-98. At bilder kan si mer enn 1000 ord får man virkelig bekreftet her. Her er oppturer og kraftige nedturer foreviget i svart/hvitt av en av de skarpeste musikkfotografene Norge har. Nydelig arbeid.

Morten Jørgensen – Sennepslegionen. Skal man bare lese en rockeroman fra Norge må det bli denne. Alle som har gjort mer enn en konsert i en gymsal på en skoleavsluttning vil kjenne seg igjen i handlingen. Meget godt håndtverk rett og slett.

John Higgs – The KLF – Chaos, Magic and the Band who Burned A Million Pounds. Tittelen er en klokkeklar oppsummering av et av de mest fantastiske bandene i verden. Morsom og lærerik.

Jøran Rudi – Elektrisk lyd i Norge. Et referanseverk med fokus på elektronikkens inntog i samtidsmusikken i Norge først og fremst. Samtidig har den mange avstikkere til andre sjangere som gjør denne til en selvfølge i enhver musikknerds bokhylle.

Kunne nevnt minst 50 bøker til som burde vært på en må ha liste, men det får bli en annen gang.

 

Sjekk mer om Lasse Marhaug:

Merzbow-møter-Marhaug: Lyder som vrenger, presser og gjennomsyrer. Men støy? Aldri.

Dobbel dose på Café Mir: Jazkammer – Lasse Marhaug & John Hegre med Greg Pope og Hurgu! Duo – Paal Nilssen-Love & Terrie Ex.

Moe, Marhaug – Development (Ferske spor uke 44/2018).

 

‘Natali er også vært svært involvert i studioproduksjonen og har en tydelig idé om lydbildet, og har hatt god dialog med Lasse Marhaug som gjorde fantastiske mikser på «The Dip»’. (Fra intervjuet: Delish: Delikat kunstpop).

Walisiske Kelly Lee Owens slo seg ned i Oslo under pandemien, og har laget ny musikk i fruktbart samarbeid med den norske støymusikeren Lasse Marhaug. (Norske spor 2022).

 

Hvordan føles det nå å endelig få musikken deres utgitt på LP-format og gjort bredere tilgjengelig på moderne strømmeformat? 

‘Utrolig moro. Stor takk til Lasse Marhaug og Lars Mørch Finborud for deres initiativ og innsats’. (Fra intervjuet: Autentisk Film: Fremmedgjort, ærlig og suggererende).

 

Støtt Kafé Hærverk med å kjøpe «Being for the Benefit of Kafé Hærverk!»-albumet som inneholder 64 låter, ca. 8 timer musikk. Du finner det her på bandcamp. Noen utøvere som er med: Alwanzatar, Andre Borgen, Center Of The Universe, The Dead C, Inga-Lill Farstad & FNS, Håla Duett, Kjetil Jerve, Kanaan, Sverre Knudsen, Lasse Marhaug, Helga Myhr, Maja S. K. Ratkje, Bård Torgersen, Turbonecro, Christian Winther, Espen Reinertsen & Anja Lauvdal, Mia Zabelka & Icostech pluss mange flere. (Ferske spor uke 3/2021).

I april slapp Garden Tapes fra Oslo sin debut-EP «Burning Cold», mastret av Lasse Marhaug, sluppet på CD og kassett på Sotron Records, labelen som også gir ut favorittene The Age of Colored Lizards. (Ferske spor uke 43/2020).

I slutten av mai  kom en video til Trondheims-bandet Fungal sin låt «The Great Confusion». Låta er opprinnelig å finne på debutalbumet «Sometimes I Walk and Listen to Myself» fra i fjor, produsert av Lasse Marhaug. (Ferske spor uke 35/2020).

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde et par CD-er med Dublin-trioen JJ72 på siste halvdel av nittitallet. Nå samarbeider bassist Hilary Woods med Norges støymester Lasse Marhaug. Resultatet er et vakkert og gjennomborrende mørkt uttrykk på albumet «Birthmarks». (Ferske spor uke 12/2020).

Sverre Knudsen har sluppet en forsmak på det tredje og siste albumet «Lit» i trilogien som startet med albumet «VI» og fortsatte med «Gud». Her viderefører Sverre Knudsen det fruktbare samarbeidet med musiker og støykunstner Lasse Marhaug. (Ferske spor uke 27/2019).

Blå har valgt å lage et konsertprogram dedikert til høstmørket som nå brer seg over oss. Med ikoniske artister innenfor en rekke typer bekmørk musikk, ønsker Blå å skape spektakulære opplevelser, musikkglede og høstvarme i den kommende mørketiden. Et av bandene som skal opptre er er Godflesh (+ Lasse Marhaug). (Ferske spor uke 40/2018).

Til MetaMorf-festivalen slo Kim Myhr seg sammen med Lasse Marhaug for å lage On The Silver Globe – et bestillingsverk for 8-kanalers surround-PA. Utgitt på plate. (Klubbøya 2017 – vi anbefaler disse utøverne).

1. mars kom albumet «Lint» av Jenny Berger Myhre. Her får vi servert eksperimentell popmusikk, iblandet et lappeteppe av lydopptak fra perioden 2011 til 2016. Det meste er fragmenter, der øvingsopptak og samtaler er essensen. Vi snakker skikkelig lo-fi, med elektroniske loops og gitarklimpring i fokus. Fuglesang og sykkelturer er også med på denne collagen av lyd. Lasse Marhaug har mastret albumet. (Musikalske sidespor – uke 11/2017).

Som på fjorårets plate, «Apocalypse Girl», har Jenny Hval  samarbeidet med Lasse Marhaug, men til forskjell fra  forrige plate er Hval medprodusent på denne. (Plateanmeldelse: Jenny Hval – «Blood Bitch»).

Lasse Marhaug har laget støy-fanzinen Personal Best siden 2011. 30. april spilte for øvrig Noel Meek (NZ) + Lasse Marhaug (NO) + Benjamin Nelson (US/NO) på Deichmanske bibliotek, Hovedbiblioteket som en del av konsertserien Men er’e eksperimentelt ‘a? Konsertserien ble startet av Petter Flaten Eilertsen i 2015. Etter å ha booket konserter med norske og utenlandske band på undergrunnsnivå i flere år, ønsket han å kunne nå ut til litt flere med den samme musikken, på nye steder. Av samme grunn lager Lasse Marhaug fanzine. (Les mer: Vi anbefaler artikler i Bransjevelter#10).

‘Men Eirik gjorde det samme med Lasse Marhaug . Han loopet en ting som Lasse Marhaug hadde sagt. Han sa: «Æ kainn ikkje rytma, æ kainn ikkje tæll te fire!1. Og dette bare gikk og gikk. Også veldig morsomt». (Fra intervjuet: Løkbrød vs No States).

Med seg på laget har Susanna støymaestro og kassettentusiast Lasse Marhaug som har laget coverdesign. (Susanna kaster seg på kassettbølgen).

 

Sjekk også relaterte saker under, inkludert Norske albumklassikere-bokserien intervju, klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle, og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 

Sjekk her og her.

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog