Bokassa: Ti år med fete riff

– Det var vel egentlig Olav sin idé at vi skulle markere at vi hadde spilt sammen i ti år. Forholdsvis melankolsk til ham å være. Da vi fant ut det, tenkte vi at vi også måtte gjøre noe ekstra. Under pandemien laga vi vårt eget Ramones-coverband, tanken var å supporte oss selv i utlandet, men det ble aldri noe av. Så Comeones gjør sin første gig som support for oss på Vulkan. Olav gjorde også en særdeles sterk versjon av Tom Jones-klassikeren «She’s a Lady» på finskebåten i fjor, så da fant vi ut at bragden måtte gjentas. I tillegg gir vi deep cut-mafian alle «Immortal Space Pirate»-låtene samlet for første gang. Blir nok noen special guests også…, forteller Bokassa, som er ute med en vinylutgaven av «War on Everything» EP-en på Kings Of Stonerpunk Records og en cover av Motörheads «Lost in the Ozone», det er første nytt siden «Molotov Rocktail»-albumet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kenneth Sporheim (inkludert bildet øverst), Ole Ekker, Lars Aabø

Bokassa har noe av den barkeste musikken i skjæringen mellom metall, hardcore og punk vi kan finne her i fedrelandet og samtidig er den catchy og allsangsvennlig. Det er et mangesidig rifforama som passer øldrikking hjemme nesten like bra som konsertscenene. I dette intervjuet med Deichman musikk forteller de om hvordan de setter egen integritet over ambisjoner, en hel del om egen plassering i rock- og riff-historien og om fortreffeligheten til Exploding Head Syndrome og Anti-Lam Front. Ikke minst om ulempene ved å ta i bruk emblemet «Stonerpunk» og at Poison Idea må få en mer sentral plass i den musikalske folkeoppdragelsen.

Kan dere først fortelle de som ikke måtte være kjent med det tøffe bandet deres: hvem og hva er Bokassa i norsk og internasjonal musikk?

Bokassa er «The Kings of Stonerpunk» aka «The Buzz Aldrin of Norwegian Rock» og spiller selverklært stonerpunk, noe vi har gjort siden oppstarten i 2013. Vi har turnert med Metallica, Mastodon, Baroness, Judas Priest og Zebrahead(!), spilt på Wacken, Hellfest, Download og i stua til noen i Røros, samt gitt ut tre plater! Sånn hindsight-messig skulle vi ha bare kalt oss metalpunk eller noe slikt, fremfor stonerpunk, for folk sliter virkelig med å forstå, selv ti år etter, at det verken betyr at vi er et stoner rock-band eller et punkband. Vi har elementer av begge, samt metal og rock i musikken vår, vi blander ting vi liker rett og slett. Derfor blir jeg like annoyed hver gang en eller annen klubb/festival/magasin kaller oss et stoner rock-band. Ikke noe galt i å være det selvfølgelig, men vi er ikke et rent stonerband. Og det fører jo til at skjeggete Sleep-hipstere blir veldig skuffa og kun liker typ én låt i setet («Immortal Space Pirate»). Vi har også sett at folk rett og slett ikke sjekker ut musikken, men bare danner sin egen mening ut ifra sjangerbeskrivelsen, så det har sikkert gjort mer skade enn godt det der. Men, men, deres tap.

Hvorfor valget av bandnavnet?

Nei, det er vel ikke det smarteste bandnavnet en kunne valgt sånn i ettertid, men vi regnet aldri med at vi skulle bli noe spesielt mer kjent enn blant venner vi spilte med i Trondheim. Hadde vi visst hva som skulle skje hadde vi kalt oss noe mindre kontroversielt og generisk ‘ a la The Tigers eller noe. Men vi er oppkalt etter den kannibalistiske diktatoren Jean-Bédel Bokassa. Litt fordi vi alltid har skrevet tekster som omhandler de verste delene av menneskeheten, litt fordi det er vanskelig å komme på bandnavn og da Olav sa «Hva med Bokassa?» så virket det som en bedre løsning enn f.eks. MotherTrucker som også var et (dårlig) alternativ.

Hvilket forhold har dere til Jean-Bédel Bokassa?

Ikke så mye annet forhold enn at vi begge (Jørn og Olav) har lest om mannen og har svart på spørsmål om han i ca. ti år nå. Og at vi har en viss fascinasjon for historier og mytene rundt diktatorer.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte?

Olav: Har nok arvet mye av musikkfascinasjonen fra min far som er gitarist. Hørt mye bra musikk i bilen i oppveksten.

Bård: 2-3 år, fikk eit Casio leikekeyboard. Det lagde lyd når eg trykte på det, så det var fett. Hugsar ikkje stort meir fra denne tida.

Jørn: Vet ikke når jeg oppdaga, men husker f.eks. at jeg kjøpte Aerosmiths «Get a Grip» og syntes det var drittøft, syntes og coveret med pierca ku-jur var sykt kult. Føles litt mer harry, den dag i dag. Coveret altså. Aerosmith er fremdeles fett.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva får dere ut av det?

Olav: Spilte klassisk gitar på barneskolen, men interessen for musikk begynte for fullt i 6. eller 7. klasse når jeg oppdaget AC/DC. Er lite som kan måle seg med følelsen det er å spille konserter, all gleden og morsomheten som medfølger det er vel mye av grunnen til at man i det hele tatt gidder å holde på med det.

Jørn: På barneskolen. Husker jeg måtte begynne å spille på min mors gamle akustiske, for hun hadde lest at Keith Richards starta med akustisk eller noe. Jeg ville jo selvsagt gå rett på el-gitar, men den gang ei. Det er noe eget å fremføre låter foran et publikum, det er en nydelig følelse når ting går veien.

Bård: 7-8 år kanskje. Begynte på kulturskulen på tangentar, seinare gitar. Synge begynte eg med da eg begynte i Bokassa, om man kan kalle det synging. No spillar eg mest fordi eg har holdt på så lenge at eg ikkje er brukande til stort anna.

Har dere hatt noen rollemodeller, mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hvorfor?

Olav: Alltid likt trommene til Phil Rudd, Danny Carey og Ginger Baker, samt rundt 100 andre. Lemmy må vel og sies å være en rollemodell, er en selvbiografi jeg vil anbefale absolutt alle å lese.

Bård: Bikkja til naboen da eg var ung har vore ein hovedinspirasjon og har lagt grunnlaget for syngestilen min.

Jørn: Fat Mike i NOFX, Greg og Brett i Bad Religion, Scott Hill i Fu Manchu og f.eks. Uffe Cederlund i Entombed har nok alle påvirket låtskrivingen min. Det er sikkert en hel haug andre jeg ikke kommer på i farten som også har inspirert. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis har de som rollemodeller, Fat Mike f.eks. takler jeg ikke lenger, mye pga. at han hvert bidige intervju skal skryte av at «Linoleum» ikke har refreng eller at han bruker en fancy chord progresjon her og der. Hjalp heller ikke at han begynte å sykle med bowlerhatt under pandemien.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i Bokassa?

Jørn Kaarstad

Olav: Eneste i Norge som kan lage bra riff, hooks og breakdowns
Bård: Jørn har primærvisjonen for prosjektet og skriver fete riff.

Olav Dowkes

Bård: Får ting gjort, eksepsjonelt god på å være streng på mail.
Jørn: Sjelen i bandet og en ekstremt «quick learner» musikalsk, er også bandets økonom og innehar en «gi faen»-holdning jeg skulle ønske jeg hadde.

Bård Linga

Olav: Bra på bassoloer når det trengs og står aldri stille på scena, kalles ikke «squirrel» uten grunn!
Jørn: Jeg har en følelse av at han har øvingsdisiplinen som gjør at han fint kan spille noe Malmsteen-greier hvis han vil.

Bandet er ute med en reutgivelse av debut-EP-en «War on Everything». Ta oss med tilbake til den tiden. Hvordan var dere da som band og mennesker sammenlignet med i dag?

I 2015 visste vi absolutt ingenting om noe som helst som hadde noe med å gi ut musikk å gjøre. Det er vel f.eks. derfor «War on Everything» kom ut på en lørdag hvis jeg ikke tar mye feil. Den ble heller aldri trykket opp på vinyl (før nå) fordi det visstnok var noen måneders ventetid pga. en Kanye West-plate, og det gadd ikke vi vente på så vi bare ga den ut. CD-trykketiden tok sånn ca. to uker hos D2 så vi satte en dato ut ifra når de var ferdige med det og gikk til verks. Tror forresten vi mistet alle CD-ene på en gig på Fru Lundgreen i Trondheim kort tid etterpå. Den EP-en skaffet oss også vår første headliner-gig i Bergen hvor den lokale teknikeren satt med desibel-måler på hele soundchecken og ba oss skru ned trommene. Rå holdning.

Vel, sånn i ettertid når jeg ser gjennom tekstene så er det vel en god del forakt for menneskeheten som driver den plata der. Noe som for øvrig ikke er unikt for dén utgivelsen og som vel er en rød tråd gjennom alle våre plater. Selv om det kanskje er spredd litt mer utover nå for tiden, blir så slitsomt i lengden å kun hate, si. Sånn musikalsk var vel drivkraften å prøve å mikse det vi hørte på, altså stoner/sludge/metal-riff med punkrock og hardcore, noe jeg føler vi greide ganske så bra.

«War on Everything» fikk fort gode anmeldelser og brakte dere land og strand rundt på konsertscener. Hva var det som gjorde at den skiva hadde så god gjennomslagskraft?

Kanskje det var et friskt pust med noe norsk undergrunnmusikk som ikke bare forguda gamle Refused-plater (og band de hadde inspirert) og derfor kanskje låt litt annerledes? Følte ikke at den hadde noe særlig gjennomslagskraft da, vi var fremdeles bare oss tre som booka gigs her og der for oss selv, prisgitt at en eller annen klubb ville ha oss på en onsdag eller noe. Fikk heller ikke noe inntrykk av at andre, bortsett fra de 2-3 anmelderne, likte det noe særlig heller, haha. Det var stas med gode anmeldelser da. Når det er sagt betyr jo ikke gode anmeldelser noe som helst for videre utvikling, det er utelukkende gøy for bandet. Jeg har fremdeles til gode å møte noen som har dratt på konsert med oss fordi de har lest en anmeldelse. Men det ser bra ut i våre hjemmesnekra pressetekster, dét gjør det!

Interessen for trioen har ikke blitt mindre med årene. Hvilke ambisjoner har dere med bandet?

Vi er egentlig meget tilfreds med hvor vi er vi. Vi er ikke i en posisjon der vi er nødt å f.eks. takke ja til ditt eller datt vi ikke vil, vi takker kun ja til ting vi synes er fett og har takket nei til mye flaue greier som kanskje hadde vært smart å si ja til økonomisk, men som vi ikke synes virker særlig gøy. Ble fortalt at jeg er særdeles dårlig på å «fake» entusiasme, da er det jo desto verre å spille support for et band man ikke liker hver kveld, for så å måtte stå å høre på greiene deres etterpå. Det orker vi ikke. Derfor gleder vi oss f.eks. til å turnere med Therapy? i vinter og å dra på to Full Metal Cruise i høst. Det er gøy. Hvis vi kunne velge tror jeg vi alle bare vil spilt på diverse metal cruise eller all inclusive-hoteller ‘ a la Full Metal Holiday Mallorca. Det var rått. Spill i 45 minutter og slapp av i sola med gratis sangria resten av tiden. Betraktelig bedre enn en backstage i England f.eks. (ihvertfall de venuene vi spiller på). La andre band uroe seg for hva som er kred eller ei. Vi er Strawberry-friendly hotellkjede-rock. Vi skulle gjerne vært større vi, for ambisjonsnivået er der. Vi vil bare ikke jobbe veldig hardt for muligheter, som jeg antar en må for å bli større. For å sitere 2 av 3 nordmenn på Instagram, det er viktig å «nyyyyyyyte» også. Jf. gratis sangria. Nå har vi jo signa med Indie Recordings og skifta til Seaside Entertainment utenfor Norge, så plutselig blir det litt mer struktur og orden fremover!

Hvordan har utviklingen fra «War on Everything» og frem til deres hittil nyeste fullelngder «Molotov Rocktail» vært?

Vel, jeg føler at man på «WoE»-EP-en kan høre mange av nyansene i sounden vår og at vi allerede da hadde et ganske etablert uttrykk som strakk seg over flere av rockens undersjangre. Du har den mer metalliske hardcoren i tittelkuttet ispedd et stoney utro-riff, du har den mer streite stonerpunkeren «Just Enough Education to Perform (a Vasectomy)» og stonercore-hiten «No Control», den «Leg of Lamb»-aktige desert-rockern/groove-metalleren i «Golden Libido» (også den med stoney-utro riff) og den mer melodiøse Fu Manchu anno «California Cruising» fusjonert med hardere punk i refreng-rockeren «Narcissicm is Underrated». «Divide & Conquer» f.eks. lener seg mer mot spor som «No Control» og «War On Everything», mens på «Molotov Rocktail» er det mer den melodiøse siden som man finner i låter som nevnte «Narcissicm Is Underrated» og «Golden Libidio» som blir rendyrket. Ser jo at det ser helt løk ut med alle disse interne sjangerbeskrivelsene av de forskjellige låtene, men det er slik mitt hodet funker. Jeg tenker også at alle andre skal fatte det, men slik er det jo ikke i det hele tatt. Litt som med f.eks. monikeren vår «Kings of Stonerpunk» som er et nikk til Poison Idea som jeg regnet med var temmelig obvious. Det har det ikke vært. I mitt hodet så jeg for meg at folk tenkte sånn «ahh i den låta er det et lite nikk til stoner metallen i intro-riffet før vi får litt hardcore-vibber i verset og så går vi over til litt 90-talls punkrock i refrenget», men det er jo aldri noen som har tenkt noe slikt, utenom oss. Folk tenker vel særdeles lite når de hører på musikk vil jeg tro og er vel mer opptatt av ølkø enn hva som skjer i låtene. Men all denne sjangerblandingen er jo også derfor platene våre er så varierte og man har låter på 1 min og 8 min om hverandre. Hadde vi kunnet lage den samme platen om og om igjen hadde vi nok vært større, jeg ser det funker veldig bra for andre. Jeg får det dessverre ikke til, men hvis jeg kunne skulle jeg jo selvsagt bare skrevet, vår kanskje beste låt, «Last Night (Was a Real Massacre)» om og om igjen!

Hva er forresten en «Molotov Rocktail»?

Sjanger-smeltedigelen som er den plata, samt et meget sterkt ordspill (synes vi)! Jeg tror mange datt av på den plata for øvrig, haha. Fikk inntrykk av at de fleste ønsket at vi skulle være en «one trick pony» og bare kjøre på med det samme. De får finne seg et annet band. På lyttefesten på Revolver under pandemien, lagde de en drink i anledning, noe chili-greier, som var ganske godt. Det var en vaskeekte Molotov Rocktail.

Hvilket forhold har dere selv til cocktails?

Veldig mange rockeband fronter med stolthet at de er øldrikkere med alt det innebærer, vi er et Hard Seltzer-band og er veldig tilfreds med det! Diverse Spritz er heller ikke å forakte, men cocktails er vi ikke noe særlig på. Selv om Olav dro alle med på en drinkplass som hadde picklejuice i drinkene en gang, det falt vel ikke i god smak hos alle og får være forbeholdt band som går i krepp.

Hva med molotov cocktails?

En gang vi spilte i utkant-Norge for få folk, på en av disse plassene som får mye statsstøtte for å tiltrekke seg band til å spille der, så var vi innom den lokale puben. Puben var stengt da vi kom, men de sa de kunne åpne etter konserten hvis vi ville. De ville vi. Vi var de eneste der, noe som gjorde at vi fikk ta på hele «Use Your Illusion II», som jo var ganske allright. De hadde noe greier på tapp som het «Molotov Cocktail» og all den tid dette var rett etter plata kom ut syntes vi jo det var artig og bestilte det! Smakte litt som de der blå svenske Long drink-boksene og de er jo temmelig digg!

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan fortelle om Bokassa som band.

Cancer Bats: Fett kanadisk band som har vært en av mange inspirasjonskilder til Bokassa som band, spesielt platene «D.S.O.L» og «Hail Destroyer». Husker jeg melda de for mange år siden og spurte om de trengte support.

Dinosaur Pile-Up: 2019s «Celebrity Mansions» er en direkte årsak til at vår plate «Molotov Rocktail» ble så «leken» som den ble. Jeg synes den plata er et perfekt eksempel på en gøy rockeplate, mye fiffige små detaljer her og der, som gjør det spennende og moro. Bare hør på f.eks «Thrash Metal Cassette».

Bad Religion: Et av verdens absolutt beste band. Å si noe annet burde automatisk frata en retten til å snakke offentlig.

Weezer: Jeg er nå i den posisjonen at jeg er en slik en ride or die-fan, selv om mye av det Rivers Cuomo og co har gjort de siste årene er vanskelig å forsvare. Men ta f.eks. «Raditude», en utskjelt plate, men samtidig innehar den en låt som «Put Me Back Together». Som fremdeles er en låt som er mye bedre enn låter andre band skriver, uansett hvor mye de prøver.

Therapy?: Særdeles undervurdert band med en av tidenes skarptrommelyder. Har en diskografi med mye fett som vi gleder oss til å høre hver kveld i vinter når vi supporter dem! Vi spilte sammen med dem på Full Metal Holiday Mallorca i fjor og de tweeta om oss, som vi jo syntes var fett og vel sådde frøet som gjør at vi nå blir med dem på turné. Så at vi nå skal være med dem på nesten 25 datoer i Storbritannia og Europa, det er temmelig kult.

Metallica: Vi holdt på i vår egen lille sfære helt til Lars Ulrich (!) en gang hørte plata vår og ga oss en karriere. Vi hadde verken plateselskap, management, bookingbyrå eller noe som helst da dén telefonen kom, og det var etter at bandet hadde holdt på i over fem år. Derfor stoler jeg aldri på band som har manager fra dag én f.eks. eller band som fronter et «undergrunn»-image, men fremdeles er på de største bookingbyråene i landet.

Kvelertak: En gjeng med veldig mye teknisk flinkere musikere enn oss. Som å sammenligne John Petrucci og Eric Melvin. Vi er sistnevnte, bare uten dreads.

Heavy metal: Er Judas Priest, som jo er noe av det kuleste som finnes. Jeg hadde egentlig bare et forhold til «Screaming for Vengeance» og «Firepower»-platene før vi supporta dem i 2022. Men etter det har jeg blitt blodfan, altså det er så satans mye kult der. Olav har jo alltid hatt stålkontroll på det bandet der.

Stonerrock: En veldig hit or miss-sjanger for tiden. Vi liker Red Fang, Fu Manchu, QOTSA, Monster Magnet og Clutch-delen, altså banda som tilfører noe eget til sjangeren, ikke nødvendigvis så gira på resten. Det meste jeg hører nå føles mest som om det er AI-generert for å høres mest mulig ut som stoner rockens minste felles multiplum. Det har blitt litt for 70-talls jammete og litt for generisk vokal for vår smak de siste åra. Samtidig har det visstnok blitt ganske trendy har jeg hørt, så det er kanskje det som funker da?

Stadionrock: Undervurdert! Var på Guns på «banen» i fjor og kjøpte «Paradise V.I.P.»-pakke og nå er det i det hele tatt vanskelig å nyte en konsert uten en fotovegg ved inngangen! Vi reiser faktisk med vår egen Paradise V.I.P-fotoveggen hvor enn vi drar slik at vi kan ta bilder av oss selv før vi går på scena og få den energiboosten som kun en fotovegg med reklamelogoer kan gi!

Punk: Betyr forskjellige ting for alle. F.eks. om man har jobbet i papiravis i noen år eller ble intervjuet til den NRK-dokumentaren kalt «Punx» er deres versjon av punk ganske annerledes enn vi som f.eks. vokste opp og hørte «Recipe for Hate» og «Punk in Drublic» på 90-tallet, vil jeg tro. Selv er jeg ekstremt lei av å snakke om punk og hva som ev. ikke er det, mye fordi at de som absolutt skal snakke om det gjerne har et ekstremt tynt referansegrunnlag og bare skal mene ting uansett. Jeg er m.a.o. lei av alle 30/40-åringer som skal selvrealiseres og plutselig har oppdaga Black Flag eller et eller annet band. Jeg bryr meg ikke. Samt at folk som hele tiden skal nevne hvor punk de er, er noen av de lameste menneskene en kan møte på. Sikkert derfor jeg, av alle ting, plutselig har endt opp som en slags Offspring-forsvarer på mine eldre dager.

Groove: Noe hver eneste Bokassa-låt gjør skal man tro Henke i Rockpodden!

Attitude: Noe mange liker å si at de har mye av. Det har de kanskje, men ikke så mye som Olav etter et par innabords.

Riff: Viktig! Ingenting er så befriende som et fett riff! Gøy å spille er det også.

Catchy: En låt må i mine ører ha et eller annet catchy med seg for at det skal være liv laga. Enten det er et riff, en beat eller en melodilinje. Du ser ikke meg sette på Sunn O))) f.eks. Ingenting galt i Sunn O))) altså, «Orthodox Caveman» har f.eks. et fett riff, det er bare ikke min greie i det hele tatt.

Allsangvennlige refreng: Har du et refreng du kan synge/rope er mye gjort! Når det er sagt, finnes det mye allsangvennlig som kanskje er umiddelbart, men ikke er minneverdig. Du vil ha sistnevnte. Flere band høres stilige ut, men i ettertid kan jeg ikke synge et eneste refreng eller huske en eneste låt, selv om jeg har hørt på plata flere ganger. Aldri et godt tegn.

Anthems: Vi har laga noen av de. I hvert fall tre stykker.

Råskap/røffhet: Det er nok forbeholdt band som photoshopper inn tøffe ting i bildene sine, fremfor oss, tror jeg.

Rumlende bass: Vår lydmann/levemann Losen som konsekvent trosser decibelgrensene han får og skrur oss litt høyere enn han har lov til?

Hard Seltzer: Livets nektar. Fikk smaksprøver av en ny seltzer som skulle på markedet, fordi det hadde ryktes at vi drakk seltzer på scenen. Det var rått. Nærmeste vi kommer en influencer-tilværelse, tipper jeg.

I 2021 fikk dere Bendiksenprisen. Hva betyr en sånn utmerkelse for bandet?

Var veldig stas, spesielt at Terje Tysland visstnok skal ha vært en pådriver for oss. Det liker vi! Real recognize real!

Hvilke planer har dere for sommeren?

Blir litt festivaler fremover. Var nettopp å spilte for skatteflyktninger i Sveits i det som vel kan beskrives som et slags vingård-paradis utenfor Genève. Vi spiller også festivaler rundt om i Norge (Vervenfestivalen, Valo Rock) og i utlandet. Vi skal b.la. til Athen å spille for første gang på RockWave Festivalen. Meget gira på sistnevnte ettersom jeg har blitt veldig opphengt i den greske retten Patitsio det siste året og endelig skal få smake hvordan grekerne lager den! (Intervjuet ble gjort før disse festivalene, red.anm.). Har også flere festivalgigger i Tyskland (Rock Im Wald, Open Flair, Olgas Rock, Weltturbojugendtage etc.) som seg hør og bør som norsk rockeband. Et par runder med Full Metal Cruise blir det også.

Hva kan de som drar for å se dere live forvente seg?

Vi kan ihvertfall si hva de ikke kan forvente seg. Vi har verken tracks eller en vokalist med ferdigskrevne linjer, ‘a la «Liker dere å rocke, Jessheim!?!». Selv om vi en gang hadde planer om å ha en sånn sampler så vi kunne spille av funny klipp mellom låtene, men det kosta typ 3000 kroner så det ble aldri noe av. Jeg er også av den oppfatning at å se et band live må være noe ekstra, derfor blir det nok en del prat fra scenen også, samt litt tweaking av låtene for å underholde oss selv. Så hvis du liker band som kun sier «Takk» eller navnet på bandet sitt, så er nok vi feil band å se på konsert.

Dere har også planlagt en større markering av bandets 10-årsjubileum på Vulkan Arena i høst. 

Det var vel egentlig Olav sin idé at vi skulle markere at vi hadde spilt sammen i ti år. Forholdsvis melankolsk til ham å være. Da vi fant ut det, tenkte vi at vi også måtte gjøre noe ekstra. Under pandemien laga vi vårt eget Ramones-coverband, tanken var å supporte oss selv i utlandet, men det ble aldri noe av. Så Comeones gjør sin første gig som support for oss på Vulkan. Olav gjorde også en særdeles sterk versjon av Tom Jones-klassikeren «She’s a Lady» på finskebåten i fjor, så da fant vi ut at bragden måtte gjentas. I tillegg gir vi deep cut-mafian alle «Immortal Space Pirate»-låtene samlet for første gang. Blir nok noen special guests også…

Bandet har byttet plateselskap nesten for hver eneste utgivelse. Fortell om de ulike plateselskapene.

Commitment og trust issues, da vel? Vi er ikke veldig gira på å binde oss over lengre tid, i tilfelle ting ikke skulle fungere og av frykt for å bli låst til en kontrakt i mange år. Har vel aldri heller funnet en plass der vi har følt oss skikkelig hjemme. Dessuten er det jo smart å ta med seg erfaringer videre tenker nå jeg, og hvis du bare er samme plass blir du aldri noen erfaringer klokere. Nå har vi signert med Indie Recordings og har en veldig god følelse rundt det samarbeidet! Dessuten har de den kuleste label-logoen, som vil gjøre seg godt bakpå en Bokassa-plate!

Napalm Records

Et av verdens største rock/metal-labler. Har band som W.A.S.P., Andrew W.K., Monster Magnet, Jinjer og Alter Bridge i stallen. Samt 5000 piratmetall-band. Ga ut vår tredje plate «Molotov Rocktail» under pandemien til panegyriske anmeldelser og vår høyeste plassering på VG-lista til nå. Uten at det endra så mye.

MVKA

Britisk selskap som b.la. har Zeal & Ardor i stallen. Ga ut vårt andre album «Crimson Riders», og er en label der vi har venner også har den dag i dag. Deriblant Morgan Thomas som har vært en forkjemper for bandet!

All Good Clean Records 

Ga ut et limitert fysisk opplag av «Divide & Conquer», samt 7” «Make Music Great Again» for RSD, men var aldri vår label i klassisk forstand, annet enn at de var en platebutikk i Trondheim som trykte opp fysisk vinyl for oss.

Loyal Blood Records

Ga ut 7” «Only Gob Can Judge Me» i 2018, som også inneholdt «Hellbilly Handfishin'» og hadde et coverdesign vi heldigvis ikke har blitt saksøkt for enda! For øvrig Mike fra Dangerface som ordna det, sjekk ut Good Things Design.

Kings Of Stonerpunk Records

Vårt eget selskap, som vi har hatt siden starten. «Divide & Conquer», «Make Music Great Again» og «War on Everything» er jo alle gitt ut der f.eks. Vi har trykket opp fysiske opplag her og der opp gjennom årene, men albumene har alltid vært våre. Vi sitter jo med alle master-rettighetene selv, noe vi er veldig fornøyd med den dag i dag. Alle andre avtaler vi har gjort er lisensieringer, så når periodene går ut, kommer rettighetene tilbake til Kings of Stonerpunk Records, som f.eks. med «Only Gob Can Judge Me»-7”-tommeren som nå er tilbake i stallen. Vår siste singel «Lost in the Ozone», Motörhead-coveren, kom jo også ut der.

Hva er bra med musikkscenen i Trondheim og hva har utviklingspotensiale?

Noen år siden vi var en del av den gitt, all den tid vi bor i Oslo nå, men klart det var ikke dritkult at Blæst ble erstattet med Heidi’s Bier Bar f.eks. Det kan vel umulig ha styrket musikkscenen i Trondheim?

Hvilke andre lokale band vil dere anbefale leserne å sjekke ut?

Anti-Lam Front selvfølgelig. Kanskje mest kjent fordi vokalist Erlend også er Crossfit-coach, men skriver veldig bra tekster og musikk også! Broren til Erlend, Mons, har også perfeksjonert «trommis i BigBang»-looken. Ellers synes jeg Exploding Head Syndrome siste plate er deres sterkeste og en plate som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det den har fått, sånn går det når en dessverre ikke kjenner folk med hestehale. 1234! fra Halden, Klæbus Sun In Sound og hovedstadens Detdusa lager også kule tunes!

Kan dere velge fem låter hver som på en eller annen måte har vært viktige for deres personlige musikalske utvikling og si litt om hvordan de har påvirket dere?

Olav:

Slayer – «Seasons in the Abyss»

Definerer at heavy kan være treigt og seigt og at ofte gjelder less is more, noe jeg kanskje ikke var klar over før jeg hørte denne sangen/plata.

Pantera – «Revolution Is My Name»

Verdens beste kubjelle-bridge, alltid vært glad i Vinnie Paul.

AC/DC – «Let There Be Rock»

Raskt og groovy samtidig som det er historiefortelling av beste sort fra Bon Scott, noe jeg satte pris på og kanskje ikke trodde er band som AC/DC var i stand til når jeg først begynte å høre på dem.

Rush – «Xanadu»

Viste meg at sanger kan ha svært så forskjellige deler og endre seg drastisk underveis.

Beastie Boys – «So what’cha Want»

Personlig syntes jeg det er viktig å være altetende når det kommer til sjangere, og da jeg var ung og trangsynt og kun hørte på rock/metal var Beastie Boys kanskje det bandet som åpnet opp ørene mine for hip hop.

 

Jørn:

Entombed – «Like This with the Devil»

Bevisst eller ubevisst så har jeg hørt såpass mye på Death ‘n’ roll-perioden til Entombed at det har påvirket riff-skrivingen min.

Fu Manchu – «Hell on Wheels»

Riffinga til Scott Hill har også satt sine spor.

NOFX – «Falling in Love»

Fra min favorittplate gjennom tidene og er nok en av grunnen til at mange av låtene våre har et melankolsk tilsnitt i seg. I den grad noen får med seg det da. Har også en av de beste basslydene i verden.

Bad Religion – «Man with a Mission»

Både tekstmessig og musikalsk har Bad Religion vært en inspirasjon og man kan dra klare paraleller til teksten her og det vi synger om til tider sånn inspirasjonsmessig. Kanskje min favorittlåt fra bandet.

Tom Petty – «Walls»

Fantastisk låt fra en fantastisk låtskriver som jeg har hørt på siden barndommen. Fikk aldri sett han live dessverre.

 

Bård:

Yes – «Roundabout»

Objektivt den fetaste basslåta som er skriven i historien

Guns N’ Roses – «November Rain»

Eg er fra den generasjonen som filma at me spelte gitarsoloar og la ut på Youtube, og eg hugsar avslutningssoloen her som ein av dei viktigaste milepælane for mi instrumentlæring

Gorillaz – «Feel Good Inc.»

Vart umiddelbart fanga av grooven og sjangerblandinga, ein av låtane som gjorde at eg fekk lyst å begynne med strengeinstrument.

Nirvana – «Stay Away»

Denne er vilkårlig plukka fra «Nevermind»-plata, som var det første albummet som fekk meg ordentlig interessert i musikk.

Deftones – «Passenger»

Det var noko med det atmosfæriske i kombinasjon med den harde rockelyden gjorde stort inntrykk på meg da eg høyrte det første gang tidlig i tenåra.

 

 

Bokassa -«Lost in the zone» (Singel, 2023)

 

Bokassa -«War On Everything» (EP, 2015. Utgitt på vinyl, 2023)

[bandcamp width=350 height=470 album=4279203069 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

 

 

Bokassa -«Molotov Rocktail» (Album, 2023)

[bandcamp width=350 height=470 album=1091635299 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

 

Bokassa -«Crimson Riders» (Album, 2019)

[bandcamp width=350 height=470 album=2271658917 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

 

Bokassa -«Divide & Conquer» (Album, 2017)

[bandcamp width=350 height=470 album=3094359169 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

Se resten av diskografien på Bandcamp og Discogs.

 

Sjekk også:

Bokassa – «War on Everything» (Ferske spor uke 20/2023).

Bokassa – «Careless (In the Age of Altruism)» (Ferske spor uke 25/2021).

Bokassa – «Captain Cold One» (Ferske spor uke 22/2019).

Bokassa – «Mouthbreathers Inc.» (Ferske spor uke 17/2019).

Bokassa – «Only Gob Can Judge Me» (Ferske spor uke 38/2018).

 

Sjekk også relatert sak under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog