Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere

– Det har ikke kommet til å være et like sterkt r&b-miljø i Norge i 2023, hadde det ikke vært for hva D’Sound gjorde i 1997. Nå er det jo hipt å like urban musikk… Ingen ser ned på det lengre. D’Sound tok kampen for oss, og gjorde Norges musikkmiljø til en mer fargerik oase. De burde ikke bare fått en bok som takk, de burde fått Spellemans Ærespris!, hevder Petter Aagaard, som har skrevet bok om D’Sounds «Spice of Life» fra 1997 i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Tina Mortensen, Bjørnar Strømsholm

Boken «Spice of life» av Petter Aagard nærmest sprudler over av entusiasme og musikkglede, og er i tillegg et veldig gjennomarbeidet stykke, selv med små faktafeil, som å gjøre haugesunderen Vidar Johnsen til bergenser. Vi får vite hvor forskjellige, men dedikerte bandmedlemmene er, den unike kjemien dem i mellom, den lange veien frem til målene og om deres pågangsmot og driv. Morsomme historier i og rundt bandet gjør dette til gøyal lesning og fine tidsbeskrivelser av Norge i en annen tid, og er viktige påminnelser om at vi tross alt også har beveget oss fremover i tid, selv om vi kanskje kan savne noe av engasjementet og frontene fra den tiden i musikkjournalistikken og blant musikkinteresserte.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan du lære å kjenne forfatteren mer,  få vite at det er mulig å livnære seg som musiker uten å bli rikskjendis og allemannseie. Du kan også få innsikt i hvordan det er å være fra Trondheim uten fnugg av interesse for institusjoner som RBK og hjemmebrent.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg fra før hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Jeg er noe så sjeldent som en «Funky Trønder», som kan overhodet ingenting om Vømmøl, karsk, og Rosenborg… Med andre ord: Jeg er en trønder som ikke funker… Jeg bare Fønker!

(Beklager det dårlige ordspillet.)

Jeg har faktisk livnært meg som en urban artist i 25 år nå, så jeg har konstant vært vokalist i et eller annet band som gynger, hatt rollen som Jam-vert på Smuget en rekke år + vært med på div. humorshow og sære musikaler i både inn og utland… og ikke minst, fulgt min store drøm med å gi ut egen funky musikk.

Soloalbumet Pozitivity – «The Funklectic» (2009) tok faktisk over 5 år å spille inn sammen med produsent Kjetil Brox. Det eksperimentelle og spirituelle alien-prosjektet Galactic Funk – «We Come in PEZ» (2019) sammen med produsent Tormod Leithe hevet nok noen øyenbryn. Den ambisiøse Breakdance-duo visjonen THE BUMP SQUAD har fått en del anerkjennelse på andre siden av dammen, og vi har så langt spilt inn 3 album: «Weird is the New Cool!» (2020), «He Who Dares, Flares!» (2022) og «Funk is it’s Own Reward!» (2024). Alle 3 album er produsert av Tomas Nerbø Smågesjø, og blir så klart som alle mine album, gitt ut på farget vinyl via C+C Records. (Kall det for en fetisj).

Det at jeg også har klart å skrive 3 bøker på Falck Forlag kom faktisk ut av all den ledige tiden jeg har på hotellrommene etter konsertene mine. Da jeg hverken røyker eller drikker alkohol + at jeg har Fru og Kid, så er det plutselig et hav av tid til å skrive sakprosa. Det har så langt blitt en 500-siders bok om Prince «Shockadelica» (2014), som jeg skrev sammen med Christer Falck, + en meget kontroversiell og kritisk bok om Star Wars «A Disturbance in the Force – Imperiet Slår Sprekker» (2015), og så klart D’Sound-boken «Spice of Life» (2022)… Boken jeg tror jeg var født for å skrive.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte deg så voldsomt med den?

Alt kan spores tilbake til en sliten kompilasjon breakdance-kassett som jeg fikk av noen eldre søskenbarn i 1984 («Electric Boogie»). Jeg danset så mye til den på rommet, at jeg nesten svimte av. Michael Jackson sin opptreden på «Motown 25», som ble vist på NRK, satte så klart dype visuelle spor. Dette var hans debut av «The Moonwalk», og jeg har aldri gått urytmisk siden. Når jeg derimot oppdaget Prince i 1988 så kom jeg til fornuften. Jeg var 10 år… Ble fort voksen…

Hvis man skal gå ennå lengre tilbake i tid, så elsket jeg også Mor og Far sin gamle vinylsamling, spesielt The Beatles og ABBA… og litt Boney M. … … … og litt Village People…

Min forlagssjef Christer Falck og redaktør Marius Lien bruker å si at jeg liker musikk som gynger, så det kan folk få lov til å tolke som de vil, men de er nok inne på noe der.

Ellers så var både mor, far og storebror dypt inn i korpsmiljøet i Trondheim, og jeg får fortsatt frysninger når jeg hører et skikkelig bra korps.

… og ja, storebror var DJ tidlig på 90-tallet, og han hadde nærmere tusen vinylplater på rommet, og jeg misbrukte hans samling som en liten narkobaron… Altså, jeg lagde mixtape-kassetter som jeg solgte til klassekompiser for 37,- NOK pr. stk. (!) Jeg var 12 år når jeg gjorde dette, og jeg undrer fortsatt på hvordan jeg landet på prisen 37. (Dette var jo tross alt 3 år før Kevin Smith (sjekk også her, red.anm.) udødeligjorde dette tallet i filmen «Clerks» i 1994.).

Fortell om din egen karriere som musiker.

Det har så langt vært en spennende berg og dalbane med masse is i magen, og null jantelov. Noen høydepunkt er så klart hovedrollen i musikalen «Saturday Night Fever» på turné i Sverige, men det er ingenting som slår det å lage egen musikk. Det er den ultimate musikalske rus… og ja, det å jamme med dyktige musikere kan nesten være bedre enn sex… nesten… men jeg må faktisk si at etter jeg har gitt ut bøker, så har jeg fått et utrolig stort kick av å bli invitert til å sitte i diverse ekspertpanel og bare snakke om musikk i timesvis… Det å diskutere og analysere diverse album til D’Angelo, Lauryn Hill, Marvin Gaye, Prince, D’Sound o.l. sammen med folk som Christer Falck og Martin Bjørnersen er utrolig givende. Spesielt da jeg ser at publikum blir engasjert av min energiske entusiasme. Dette er definitivt noe jeg har lyst til å gjøre mye mer av i framtiden…

Jeg har også en ukentlig Star Wars-podcast sammen med pianist Knut Løchsen («Yoda, Neida, Så…»), og dette er også et medium jeg garantert kommer til å utforske mer i framtiden… Neste stopp: YouTube?

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Det er nok mange der ute som kunne skrevet en bok om debutalbumet til D’Sound mye bedre enn meg, men min store fordel var at «jeg var der» i 1997. Jeg var 18 år og en musikalsk svamp, og jeg hadde virkelig fulgt Kim, Jonny og Simone de par årene før albumet kom ut, da de hadde en rekke spennende opptredener på TV o.l. Jeg virkelig gledet meg til deres debutalbum, og kjøpte så klart den sitronfargede CD’en allerede på utgivelsesdatoen.

Jeg var definitivt den rette målgruppen. Jeg kunne min Jamiroquai utenatt, jeg visste alt om The Brand New Heavies og den britiske acid jazz-bølgen, og ikke minst den amerikanske neo soul-bevegelsen. Endelig skulle vi få et norsk band som lekte med de samme analoge og sjelfulle lydbildene. Dette kunne ikke vært mer unorsk, så min styrke er vel at min genuine entusiasme til D’Sound vil smitte over til leseren.

Så langt har i alle fall både hardrockere og folk som ikke har hørt på D’Sound før, tatt kontakt med meg og sagt at de virkelig likte å lese boken… og kanskje det aller viktigste: De har blitt veldig glad i «Spice of Life»-albumet etter at de leste boken.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner? Og hva fascinerte så voldsomt med det?

Jeg var så klart helt besatt av TOPP når jeg var ung. Jeg leste hver eneste side. Når jeg ble ungdom begynte jeg å lese BEAT, men jeg merket fort at det ble for mye interne Tor Milde-vitser og litt for mye sta meninger, så jeg falt ut på midten av 90-tallet og begynte heller å lese Puls-avisen. Sistnevnte begynte jeg å skrive i selv for ca. 20 år siden. Natt & Dag traff mitt hjerte i 2001 fordi det var akkurat hipt nok, men så klart nå for tiden, så er det Klassekampen som har skjønt det. De er bare best.

Utenlandske musikkmagasiner som var jeg helt besatt av var Q magazine mellom 1994 og 2004, men jeg begynte å merke at de repeterte seg selv for mye. De ble kjedelig å lese. Da var det mer gøy å gå på nettet å lese Rolling Stone magazine og Pitchfork. Ellers så må jeg så klart nevne svenske Uptown magazine som jeg abonnerte på mellom 1992 til 2002. Fantastisk gravende journalistikk fra bl.a. Per Nilsen!

På YouTube elsker jeg Anthony Fantano’s The Needle Drop, men min absolutte favoritt YouTube-kanal er Brandon Shaw’s Digging The Greats. Sjekk det ut. Du vil garantert ikke angre.

En episode av Brandon Shaw’s Digging The Greats om Princes «Kiss».

Når det kommer til bøker, så leser jeg faktisk så å si kun musikkbiografier, og det spiller ingen rolle hvilken sjanger. Alt av Prince må leses så klart, fordi jeg synes det er så gøy å finne alle faktafeil, og notere dem ned med rød penn. (I’m a nerd!).

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte faktisk å skrive på A Bulletin Board når jeg gikk på videregående skole i 1994. (Altså, på en stor informasjonsvegg.) Jeg bare elsket å tease musikk, og helst bare med 6-7 setninger. Gjerne litt kryptisk også. Hvem er denne mystiske Elling-lignende musikkjournalisten liksom? Jeg var 15 år da jeg startet, og jeg skrev alle mine musikkanmeldelser på små lapper i mattetimene, så når jeg unnskyldte meg for å gå på do, så hang jeg opp mine anmeldelser på veggen, slik at ingen så at det var meg. På tross av denne forstyrrelsen så klarte jeg faktisk å stå i matte, men bare så vidt.

Når jeg derimot som 18-åring i 1997 fikk jobb på platebutikken Hysj!-Hysj! så utviklet jeg dette konseptet videre til en «Petter Anbefaler»-vegg, hvor jeg fremhevet 5 nye album hver uke. Anmeldelsene hadde fortsatt en kort beskrivelse, men nå kunne folk samtidig få se på CD-covrene, lese i bookleten, og ikke minst, høre på platene via headphones, styrt av en fjernkontroll som satt fast på veggen som kontrollerte 5CD-Switcher-spilleren… Interaktivt der altså. (… og ja, «Spice of Life» av D’Sound hang på veggen i flere uker).

Det jeg virkelig kan skryte av her i livet, er at jeg har veldig god musikksmak, og jeg ser det nesten som en forpliktelse til å spre den musikksmaken videre.

Fortell om ditt eget forhold til soul og pop.

Kort oppsummert: Jeg kjøpte «Bad»-kassetten til Michael Jackson på utgivelsesdatoen i 1987. Jeg husker fortsatt første gjennomlytt. Jeg var på korpstur med Småbispan – Bispehaugen Skolekorps, og vi var nettopp ferdig med Hamar Tattoo… Jeg spurte bussjåføren om han kunne spille min kassett, og han satte den på… og jeg har aldri hørt en så stille busstur i mitt liv. Høydepunktet var når siste låt på side B ble spilt: «Smooth Criminal». Den bass-synthen har forfulgt meg siden, og nå merker jeg at min sønn Theon på 6 år går rundt å synger på samme bassgang… Fascinerende. MJ er virkelig magisk…

Jeg vet egentlig helt om jeg svarte på ditt spørsmål her, men det er en bra historie.

Kim Ofstad satt forresten på samme buss, så det er i alle fall en liten link til D’Sound her.

Hvorfor D’sound?

Fordi de er uten tvil det bandet i Norge som fortjener enda mer ros enn det de har fått fram til nå. Ja, de er veldig respektert blant musikere, og de har så absolutt fått sin dose spilletid på radio, men makan til slakt fra musikkanmeldere har jeg aldri opplevd maken til. «Du måkke komme her og komme her» med denne flinkismusikken som opprinnelig er afroamerikansk. Her skal det vare raga og roots-musikk…». Slik var altså anmelderne mot D’Sound i 1997, og de burde alle skamme seg.

Det er så vanvittig mange musikere og artister som har blitt inspirert og motivert til å gjøre sin egen greie på grunn av D’Sound, og jeg føler at jeg på en måte representerer dem, med å skrive denne boken.

Denne boken er et kjærlighetsbrev… og en takk… to the sound that paved the way… the D’Sound!

Hva var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Spice of Life»-albumet?

Jeg er vel godt over gjennomsninnet glad i sterk mat.

Nei, fra spøk til alvor, det er tidløsheten med albumet. Det er overhodet ikke datert…

La meg komme med et eksempel: Jeg spurte 10 stk. utenlandske musikkjournalister, som aldri hadde hørt om D’Sound før, om de ville høre på debutalbumet, og så gjette hvilket år de trodde albumet ble utgitt. Hold deg fast: De gjettet alt fra 1972 til 2022… (!)

Hvis ikke det er bevis på musikalsk tidløshet, så vet ikke jeg.

Okey… Som den nitpick-nerd jeg er, så er det faktisk én trommerytme på tittelsporet som hinter til litt drum and bass-vibes, som var populært på 90-tallet, så teknisk sett, så går det an å datere det, men det er snakk om én beat, på en låt… Dét er innenfor!

Hvilken posisjon har bandet i norsk musikkliv i dag og hvilket ettermæle har dette albumet?

Det har ikke kommet til å være et like sterkt r&b-miljø i Norge i 2023, hadde det ikke vært for hva D’Sound gjorde i 1997. Nå er det jo hipt å like urban musikk… Ingen ser ned på det lengre. D’Sound tok kampen for oss, og gjorde Norges musikkmiljø til en mer fargerik oase. De burde ikke bare fått en bok som takk, de burde fått Spellemans Ærespris!

Ved siden av en personlig inngang i materialet hvor du til og med knytter sammen deg selv og trommis Kim Ofstad til samme skolekorps, har du valgt en scrapbook-tilnærming hvor du slipper alle bandmedlemmene, sentrale aktører og bransjefolk til med direkte sitater. Fortell om det valget.

Etter å ha skrevet ca. 400 sider på boken, på den «gammeldagse måten», med å beskrive hver låt, hvilket musikkutstyr de brukte i studio o.l. så begynte jeg å intervjue Kim, Jonny og Simone. Sistnevnte først… og det fikk meg til å starte boken på nytt, fordi det ble en mye mer original bok hvis jeg lot deres egne stemmer fortelle historien. Det er jo tross alt mennesker dette handler om, så debutalbumet ble mer en ramme rundt historiene. Jeg fikk fot, så jeg endte til slutt opp å intervjue over 50 stk. (!!!)

Jeg tror faktisk at boken blir mer lettlest i intervjuform.

En av dine kjepphester i boken er et oppgjør med flinkis-begrepet og motstanden mot musikalsk skikkelighet i den norske musikkbransjen og pressen. Er dette fremdeles en aktuell problemstilling eller et problem for musikere som vil opp og frem i norsk og internasjonalt musikkliv?

Nei, absolutt ikke. Vi lever heldigvis i en annen tid nå. En annen musikkbransje også. Nå er det plass til absolutt alle.

Det eneste vi mangler nå er flere aviser som skriver anmeldelser av musikkalbum. Ikke bare sånn fredags-single-release tull…

Hva lærte du selv under arbeidet med boken?

Det er spesielt to sitater, fra Kim Ofstad, som jeg vil dele:

Ang. motgang:

«Vi fikk nei fra alle. Warner, Universal og Sony. Vi ble vant til å få nei. Det er vel en del av livet. Det er faktisk en jævlig viktig læring, å få mye nei… Men vi ga oss aldri, og gikk flere runder.»

Ang. øving:

«Foreldrene mine ga meg øvingsforbud i helgene, men da klarte jeg å gjøre en avtale med vaktmesteren på Bispehaugen skole, om å øve der på lørdagene.»

«Det å øve på trommer. Det skal være en kamp. Du må være sulten nok til det. Jeg ler av folk som alltid har unnskyldninger hele tiden, om at de ikke fikk muligheten til å øve i oppveksten og lignende. Det der stemmer bare ikke.»

Disse to sitatene tenker jeg mye på i hverdagen… og de får meg alltid til å smile.

Hva er en god musikkbiografi?

En bok som får deg til å få lyst til å sette på skiva/artisten du leser om etter hvert kapittel…

Hva slags forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jeg gleder meg som en unge til å lese Fremmed Rase og Tre Små Kinesere-bøkene. Det er noe med å lese bøker om musikkalbum du hadde et forhold til når du var yngre, og i mitt tilfelle, trønderske musikere som ikke er tradisjonelle trøndere. Jeg tror jeg liker folk som er annerledes.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Jeg har helt bevisst ikke lest noen andre bøker i denne serien mens jeg skrev D’Sound-boken, for å unngå å miste motivasjon, men kanskje viktigst, for å ikke bli Bjørnar Moxnes å få lyst til å stjele…

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien og i så fall om hvilket album?

Det er faktisk et norsk album som jeg synes er helt fantastisk, som jeg synes får alt for lite oppmerksomhet, og det er Baba Nation-albumet «Love Express» fra 1996. Erik Røe er uten tvil en av Norges desidert beste vokalister, og David Eriksens cheezy produksjon fungerer overraskende bra på denne skiva.

Det hadde vært utrolig gøy å skrive en bok om dette bandet, som i likhet med D’Sound prøvde å skille seg ut fra andre norske band på 90-tallet. Utfordringen vil derimot være om det er nok Baba Nation-fans igjen der ute, som vil lese en slik bok. Bandet har jo ikke gitt ut et nytt album siden 1999. Jeg får ha det som en drøm…

Hvis jeg derimot skulle få spørsmål om å skrive en bok om et utenlandsk album, så hadde jeg uten tvil valgt «Maxwell’s Urban Hang Suite», Beck «Midnite Vultures» eller Marvin Gaye «Here, My Dear»… (eller hva som helst av Meshell Ndegeocello…).

Kan du til slutt velge dine fem favorittlåter og fem favorittmusikkbøker og si hva som fascinerte med disse?

Dette er verdens vanskeligste spørsmål, så jeg bare ramser opp de 5 første jeg tenker på:

Favorittlåter:

1.

«Sumthin’ Sumthin’» – Maxwell

Jeg får lyst til å glemme tid og sted… og bare fokusere på Fruen.

2.

«As Good as New» – ABBA

Alle burde ha denne låten som sin vekkeklokke. Da blir dagen garantert bra.

3.

«Groove is in the Heart» – Deee-Lite

Hvis du skal gjøre deg klar til fest, så finnes det ikke noe bedre melodi. Euforisk!

4.

«Out of Space» – Prodigy

Fascinerende tidløs, hipp og in-your-face. Umulig å hate. Faktisk, litt undervurdert.

5.

«Psychoticbumpschool» – Bootsy Collins

Jeg hører noe nytt i denne låten hver gang jeg hører den. Super-Refreshing.

 

Favorittmusikkbøker:

1.

Scar Tissue – Anthony Kiedis

Litt mye selvskryt, men likevel, the greatest rock-story over told… og den er ikke over.

2.

Mo’ Meta Blues» – The World According to Questlove

Skremmende hvor likt liv jeg og Ahmir har levd. Hvis jeg noen gang møter han: Klem!

3.

The Long Hard Road out of Hell – Marilyn Manson

Fascinerende klok, og overraskende morsom. Jeg liker han mer enn jeg tørr innrømme.

4.

The Beautiful Ones – Prince

 

Ukomplett, men likevel, fascinerende å bare lese om hans beskrivelser av sin mor.

5.

Le Freak – Nile Rodgers

Det er så crazy å lese om alt denne mannen klarte å produsere, while on drugs… (!!!)

 

Sjekk også relaterte saker til Norske albumklassiker-serien m.m. nederst , klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.

Inderlig fortelling om St. Thomas. (Av: Reidar A. Eik).

 

Fredrik Bakkemo har skrevet bok om Onwards «These Words Still Pray», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Norske spor 2022).

Henrik Horge har skrevet bok om  Hot Rod Ts «Cruisin’», utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 24/2023). «Cruisin’kommer også på Norske albumklassikere på LP.

Erik Valebrokk har skrevet bok om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum, utgitt på Norske albumklassikere-bokserien (Ferske spor uke 11/2023).

Peltz sitt  album «Coma» er reutgitt på LP-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 37/2021).

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021).

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021).

The Tables album «Holiday At Wobbledef Grunch» fra 1997 er utgitt på Norske albumklassikere på LP-serien.

 

 

Maria Kjos Fonn skriver bok om DumDum Boys‘ «Splitter pine» (2021) i serien Norske albumklassikere (fra Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …).

 

 

Vi har mange av Norske albumklassikere-godbitene du kan låne 

Sjekk her og her.

Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog