Av: Victor Josefsen Intervjuer 5. mars 2024

Damokles: Dommedagsposthardcore med postpunkrøtter

– Musikken skal ikke bare høres, den skal også føles. Smerten, frustrasjonen, frykten, hatet, sorgen må oversettes på et vis, hvordan kan du HØRE blod, svette og tårer, liksom? Derfor legger vi like mye energi i innspillingene av låtene som vi gjør i live-fremføringene. Jeg som vokalist og tekstforfatter må totalt leve meg inn musikken for å transkribere denne energien og pakke det ned til noe så lettfattelig som en rockelåt på circa tre og et halvt minutt, sier vokalist Gøran Karlsvik i Damokles. Hvordan dette utarter seg kan du oppleve på Ferske spor liv Torsdag 7. mars. Bandet slapp i fjor det utfordrende og sterke albumet «Swing, Pendulum, Swing» på Vinter Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kevin Fauske (bilde øverst), Mode Steinkjer, Dagsavisen

Damokles’ album «Swing, Pendulum, Swing» er et intenst stykke musikk som både fordrer og gir med sitt lappeteppe av ulike musikalske uttrykk og stemninger, og energien og tilstedeværelsen gjør at man finner noe særegent som fenger ved gjentatte spillinger. Om det er frenetisk post-hardcore eller dyptloddende post-punk, filosofiske grublerier eller skrik. Vi lytter. Her forteller bandets frontfigur om opprinnelse og nåtid, gresk mytologi, uttrykksbehov og spilleglede.

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner det fine bandet deres, hvem og hva er Damokles i norsk musikkliv?

Gøran Karlsvik, vokalist:

– Vi er en gjeng med det man nærmest kan kalle for «punk rock lifers». Ergo evige bandgutter, som aldri blir voksne, såkalt Peter Pan-kompleks. Knyttet sammen via vennskap gjennom utvidet bandkrets, primært fra Oslo-undergrunnen. Alle med bakgrunn fra mer eller mindre obskure band og prosjekter som This Sect, Dunderbeist, Contrarian, Astrosaur, Kite, Stonegard, Endtimers, Taiga Woods, for å nevne noen. Besetningen er Jonatan Eikum, Ronny Flissundet, Kristian Liljan, Gøran Karlsvik og Fredrik Ryberg.

Hvilke ambisjoner har dere for bandet?

– Å konstant få katarsisk utløp for vår kreative galskap, vi er heldigvis godt i gang der. Det handler også mye om å utfordre oss selv. Vi har beina plantet i en slags post-punka post-hardcore, det er limet i våre preferanser, ferdigheter som musikere og hovedsakelige musikalske bakgrunn. Det betyr ikke at sjanger eller regler er skrevet i stein, vi er alt annet enn dogmatiske. Så lenge det låter bra i våre ører, og henger dynamisk på greip, så er det lyden av Damokles for oss. Vi har en slags indre logikk på det der. En konkret ambisjon er å slippe et album i året, og det skal vi få til.

Når og hvordan ble bandet til?

– Høsten 2019 kontaktet bassist og produsent Kristian meg. Han hadde hørt bandet mitt This Sect, og sjekket om jeg ville teste å synge på noen demoer som han mente ville passe stemmen min. Alltid en gøy utfordring, så jeg slengte over demoene på telefonen. Samme kveld: på vei hjemover etter en fuktig bransjekveld, med demoene på øret. Jeg var i nærheten av studioet mitt på Mir og kunne ikke dy meg, jeg ble inspirert. Stakk innom, rigget meg opp og gaulet spontant inn vokal på det som da ble vår første låt og singel: «Our Special Touch.» Slengte denne skranglete demoen over til Kristian via internettet, og neste formiddag var vi et band. Vi møttes kjapt for å fortsette å legge vokal på demoer, og merket at kjemien i samarbeidet var upåklagelig. Deretter startet vi puslespillet med bandmedlemmer, og ting ramlet heldigvis raskt på plass.

[bandcamp width=350 height=442 track=1524309604 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

Hva er opprinnelsen til bandnavnet Damokles og hva vil dere formidle med det?

– Jeg har alltid likt gresk mytologi, det er en interesse som startet i barndommen, jeg så på det som oldtidens superhelt-historier. Kanskje ikke så rart at jeg trakk den slutningen; jeg ble introdusert for gresk mytologi via tegneserier, da nærmere bestemt Marv Wolfman og George Perez sin 80-talls-periode på DC Comics-serien «The New Teen Titans.» Dette førte til et dypdykk i den opprinnelige greske mytologien, med nesa dypt ned i tjukke, støvete bøker. Store, episke eventyr, med et helt vilt karaktergalleri. Skildringene av dødsriket Hades, og alle dets mystiske underverdener, som torturkammeret Tartaros, den trehodede bikkja Kerberos som vaktbikkje til dødsriket, elvemannen Kharon på vei over elva Styx for å levere sjeler. I tillegg vokste jeg til dels opp til sjøs, som sjømannssønn. Da figurerte det ofte masse påmalt ikonografi på skipene, eventuelt som blasse sjømannstatoveringer, av havets hersker Poseidon, som man var nådegitt til for overlevelse i feil element. Havmonsteret Hydra med sine mange hoder var også en gjenganger. Sjøfolka hadde en solid porsjon overtro overfor de mest absurde ting, og ærefrykten for Poseidon var en av dem. Så jeg har lenge vært fascinert av disse proto-superhelt-eposene. De greske tragediene er tidlige moralfabler, det kommer som regel en karmisk payback som punchline, ofte levert med plenty blod og gørr. What’s not to like?

– Opphavet til vårt bandnavn er en slik moralfabel. Dionysios, en nådeløs tyrann med kvelertak over bystaten Syrakus, var ikke en fyr du kødda med. Hans hoff var vertskap for store fester med mye moro, les: orgier, og dette begynte etter hvert å tære på hoffets narr, Damokles. Han var misunnelig, rett og slett, og kunne ikke forestille seg et mer lykkelig menneske enn Dionysios. Dette ga Dionysios en fiks idé til en practical joke. Damokles kunne få lov til å prøve å sitte i tronestolen og herske, med alt ansvar dette måtte medføre. Dette på en betingelse: over hans hode skulle det henge et sverd, fra et hestehår. Dette er bakgrunnen for termen «damoklessverd», som rett og slett er en metafor for livets uforutsigbarhet i møte med konstant overhengende fare. Jeg synes det er god metafor for tilstanden til den verden vi lever i, dommedagsklokka er faretruende nært midnatt. Det kan smelle når som helst, en bør ikke føle seg for trygg. Jeg har hatt en hemmelig liten våt drøm om å bruke «DAMOKLES» som bandnavn i mange år, det har sneket seg inn små referanser i låttekster flere ganger.

Damokles gjester Ferske spor liv Torsdag 7. mars. Deichman Bjørvika kl. 19:00. Gratis og åpent for alle, Foto: Mode Steinkjer, Dagsavisen

Si noe om bandets forhold til:

Post-hardcore:

– Vi har et nært forhold til dette litt vage sjangerbegrepet, for oss betyr det spesielt Fugazi pluss relaterte band og mye av det som sprang ut i fra «Revolution Summer» i 1985 i Washington DC, en bevegelse hvor hardcore punken ble «tatt tilbake» etter en periode med mye nazisvin og machodrit på shows. Resultatet av dette ble en mer søkende, introspektiv og emosjonell retning. Hele Dischord-katalogen står sterkt i kurs.

– Fra vestkysten må Quicksand nevnes, og da i utvidet forstand; Walter Schreifels er et geni, uansett om det er i Gorilla Biscuits eller Rival Schools. Og apropos Quicksand; 3/5 av Damokles var på giggen på John Dee forleden, og da må vi ta en shoutout til Söta Bror som support: stor stas å få se et gjenforent Fireside to ganger i løpet av et lite år i Oslo! (Sjekk: Konsertanmeldelse: Fantastisk hyggelig gjenhør med Fireside, red.anm.). Og apropos Söta Bror, Breach har gått mange runder. Shoutout/varm anbefaling til Vinter Records-labelmates Norna, som teller Breach-vokkis Tomas som medlem. Andre fine band for oss under denne noe vage paraplyen er Converge, Cave-In, Botch, Neurosis, Drowningman, At The Drive-In, Cursive, Helmet, Dangers, Murder City Devils, Circle Takes the Square, Snapcase, Modern Life Is War. Jeg kunne sikkert ramsa opp tredve flere band, men skal spare dere for den.

– Det er visse labels og regionale greier som er post-hardcore-favoritter, litt på samme måte som Dischord/Washington DC-scenen. Vil da trekke frem den mer artsy vibben man ofte finner i San Diego-scenen, ofte knyttet opp mot den fortsatt hyperaktive labelen Three One G, men også hos eldre band som Antioch Arrow, Drive Like Jehu og Heroin. En annen regional ting som stadig innfrir er miljøet i Richmond, Virginia. Viktig label i så måte er Robotic Empire. Bandet City of Caterpillar er en sykt stor inspirasjon spesielt på Ronny og meg, og det ekstra gøyale med COC-bandklikken er at de til stadighet morpher om til andre bandkonstellasjoner, ofte med omtrent akkurat samme besetning. Låter alltid fett, så sjekk ut relaterte band som Malady, Verse En Coma, Ghastly City Sleep, Pg. 99 og Pygmy Lush. Blir ikke stort fetere, mer egenartet, fremadtenkende og atmosfærisk post-hardcore enn City Of Caterpillar.

Amerikansk indierock:

– Begrepet indierock er jo betydelig utvannet nå, jeg vet ærlig talt ikke hva som er status for «sjangeren» i 2023. Men i begrepets mer originale form med 80/90-talls college-rock, DIY-kultur og uavhengige plateselskaper, så er det jo noe vi føler mange tette bånd opp mot, også idet begrepet gikk inn i mainstreamen med grungebølgen, frontet av Sub Pop. Fra grungen er det spesielt Nirvana og Afghan Whigs som har hatt stor betydning. Kan ellers nevne band som Superchunk, Slint, Sebadoh, Built to Spill, Sonic Youth, Modest Mouse og Dinosaur Jr., samt avartene innen den mer støyete avkroken, spesielt The Jesus Lizard, Scratch Acid, Cop Shoot Cop, Unwound og Shellac. For å gjøre begrepet «amerikansk indierock» enda mer spesifikt, så handla det jo mye om de mest aktive uavhengige plateselskapene fra den opprinnelige tida, som SST, Alternative Tentacles, Touch & Go, Amphetamine Reptile og Dischord, og da er det naturlig å trekke tråder til andre gamle mer punkete favoritter, som Black Flag, Dead Kennedys, hele Washington DC-scenen, Hüsker Dü, Minutemen med flere. Mye av denne musikken ble gjerne inntatt på Sony Walkman eller fra sliten ghettoblaster, mens man kjørte skateboard.

Post-punk:

– En betydelig byggestein i alt som utgjør Damokles sitt lydbilde. Lyden av det mørke dog neonbelyste 80-tall (og til dels sene 70-tall) kom i alle mulige rare former, og det er fortsatt fullt mulig å finne inspirasjon hos klassikere som Devo, Bauhaus, Depeche Mode, Siouxsie and the Banshees, The Birthday Party pluss transformasjonen til Nick Cave & the Bads Seeds, The Chameleons, Joy Division samt deres forvandling til New Order, The Sound, The Smiths (til tross for Moz), Gary Numan, The Sisters of Mercy. Lista bare fortsetter. Jeg må ikke glemme David Bowie sin rolle i alt det her heller. Eller Kate Bush. En gavepakke med fantastiske band og artister som på mystisk vis klarte å fange et tidsånd som fortsatt føles relevant. Og så kan man jo diskutere hva av dette som er synthpop eller new wave eller goth eller rein 80-talls listepop, poenget er mer at post-punken favnet bredt. Det var en tid med få musikalske regler samt store teknologiske fremskritt innen studioteknikk og instrumentasjon. En fascinerende tid som jeg fortsatt bedriver musikalsk arkeologi innen. Damokles trives helt klart i denne abstrakte ansvarsfraskrivelsen til sjanger-normer som post-punken demonstrerte, og fortsetter å demonstrere. For den lever i beste velgående, her vil jeg trekke frem noen mer eller mindre kontemporære band som Future of the Left, Soft Kill, Drab Majesty, Drug Church og Protomartyr.

The Cure:
– Kan fint slenge dem under post-punkens paraply. En av våre favoritter, et band alle kan enes om. Vi slapp tross alt en cover av «A Forest» i fjor.

These Arms Are Snakes:

– Spinnvill kreativ galskap fra et fullstendig eksplosivt band. En stor favoritt og inspirasjon, spesielt på “Swing, Pendulum, Swing”-skiva. Må da også tilføye at vi dessuten er meganerder på mange relaterte band som deler medlemmer med These Arms Are Snakes; som Botch, Kill Sadie, Russian Circles, Narrows og Sumac.

Les Savy Fav:

– Herlig skakk og spastisk discofisert post-punk med en mildt sagt eksentrisk frontmann. Stor inspirasjon for ett av mine andre band, This Sect, og jeg har nok trukket noen greier derfra inn i Damokles også, hehe.

Swans:

– Gamle helter, det. Falt av lasset etter «Soundtracks for the Blind» fra 1996, syntes Angels of Light-prosjektet var en verdig fortsettelse både live og på skive, så har egentlig ikke noe kjempeforhold til de nye utgivelsene. Men jeg bør vel sette meg inn i moderne diskografi også, Phil Puleo fra selveste Cop Shoot Cop er jo trommis i nybesetningen.

Fortell om bandets utvikling fra debuten «Night Comes Alive» til oppfølgeren «Swing, Pendulum, Swing».

– Det føles som en tydelig rød tråd går via disse to utgivelsene, de henger på sett og vis tematisk sammen, men på oppfølgeren har vi kanskje blitt tryggere på vår egen sound og hverandre. Det er mer eksperimentering på «Swing, Pendulum, Swing», da spesielt på ambience-fronten, i form av synthlyder. Forvent mer slik eksperimentering fremover!

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen «Swing, Pendulum, Swing» og hva dere vil formidle med den.

– En metafor for skjebnens pendel som ubønnhørlig svinger mellom skapelse og destruksjon. En kan bløffe seg gjennom livet på mange måter, men mannen med ljåen banker på døra før eller senere, ikke engang Elon Musk har klart å knekke den nøtta.

Hvilket forhold har dere selv til svingende pendler?

– Den svingende pendel er jo hyppig brukt i hypnose og hypnoterapi, vi vil jo mane frem noe hypnotisk i musikken, samtidig er pendelen overførbar som metafor for den ubønnhørlige reisen mellom liv og død.

Utover et veldig flott og forseggjort albumcover som gir meg assosiasjoner til Young God Records-utgivelser, får vi også et veldig fint kunsthefte inne i albumet. Fortell om viktigheten av den estetiske siden ved en plateutgivelse, hvordan dere har jobbet med dette og hva dere ønsker å få frem med å gi oss et slikt produkt.

– I en tid hvor musikk for det meste blir konsumert via streaming, er det for meg obligatorisk å gå all in når man først skal gi ut et fysisk objekt. Jeg liker jo selv forseggjorte fysiske eksemplarer, så da er alltid intensjonen å sette sammen noe etter beste evne, med så mye eyecandy og kontekst som overhodet mulig. Lage ei skive jeg selv ville ha kjøpt, rett og slett. Inspirasjon bak artworken til «Swing, Pendulum, Swing» stammer fra såkalt «Victorian post-mortem photography», som var en 1800-talls skikk hvor de nylig avdøde ble avfotograferte, gjerne sammen med nærmeste familie. I en tid hvor fotografiet ikke var en selvfølge, kunne dette bli det eneste minnet man hadde av sine elskede. Dette høres selvfølgelig grusomt ut, men det ligger noe vakkert i det også, en fattig trøst, men likevel en form for trøst. Jeg ville med illustrasjonene i booklet’en og på skiva formidle at døden ikke favoriserer, i døden er vi like, den kommer for oss alle, unge som gamle, fattige som rike. Samtidig som illustrasjonene er av særdeles morbid art, så har jeg konset på ryddig og elegant presentasjon. Noe annet hadde føltes upassende, nærmest uhøflig, når en presenterer såpass grimt innhold. Og takk for Young God Records-assosiasjoner, det er en gjennomgående visuelt fet stil i utgivelsene der.

Hvor henter dere intensiteten og inderligheten fra?

– Musikken skal ikke bare høres, den skal også føles. Smerten, frustrasjonen, frykten, hatet, sorgen må oversettes på et vis, hvordan kan du HØRE blod, svette og tårer, liksom? Derfor legger vi like mye energi i innspillingene av låtene som vi gjør i live-fremføringene. Jeg som vokalist og tekstforfatter må totalt leve meg inn musikken for å transkribere denne energien og pakke det ned til noe så lettfattelig som en rockelåt på circa tre og et halvt minutt. Jeg vrenger dermed sjelen, i ønske om at også lytterens sjel skal bli vrengt. Håper jo på å hente frem noen følelser i folk. Inspirasjon til lyrikken henter jeg fra levd liv og indre uro, men også fra litteratur og filosofi, samt fra et temmelig dystopisk syn på verdensbildet og menneskehetens historie. Er en sånn type som ikke kunne vært foruten å spille i band, utløpet er ren selvterapi og katarsis.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter fra 2023 og si litt om hva dere har likt ved dem?

– Jeg er fortsatt stuck i 2022, så her rekker jeg stafettpinnen over til gitarist Ronny, som følger langt bedre med på ny musikk.

Crosses – «Light as a Feather»

– Fantastisk band med en vakker, ny skive. Denne låta og skiva er noe av det mest inspirerende jeg har hørt på lang lang tid og har satt i gang mang en låtskriving-prosess her de siste månedene.

Better Lovers – «Sacrificial Participant»

– Har alltid vært die hard Dillinger Escape Plan-fan, og må si at denne låta (og EP-en) var et skikkelig frisk pust i år. Spruter nådeløs energi og gode melodier.

Sâver – «Formless»

– Åpningssporet på nye skiva til Norges soleklart beste band innen post-metal/doom- sjangeren. Vanvittig hardt, tøft, tight, og med en melodisk twist midtveis i låta som er så genial at jeg bare tar av meg hatten, hvis jeg hadde hatt hatt.

Depeche Mode – «My Cosmos Is Mine»/»Ghosts Again» (2 låter, klarte ikke velge favoritt)

– Because old heroes never die. Dritbra nytt album fra gamle helter som fortsetter å levere!

Årabrot – «We Want Blood»

– Jeg har fulgt dette bandet siden krybbe-stadiet, og må sies å være en norsk kulturskatt (norsk-svensk, anno 2023), i all sin originalitet og magiske fremtoning. «We Want Blood» er den beste låta fra den kanten på flere år, også med en veldig fet tilhørende musikkvideo. Vi har forresten satt sammen en Spotify-spilleliste, med låter som har inspirert oss under «Swing, Pendulum, Swing»-prosessen. Vær så god: