Av: Victor Josefsen Headline 22. september 2025

The High Water Marks – tidenes topp 10 skranglelåter

– Nå er jeg ikke sikker på selve definisjonen på skranglepop/skranglerock. Jeg tror det blir brukt veldig mye som en oversettelse av janglepop, noe jeg ikke er helt enig i. Janglepop virker som om det er mer i den Paisley underground/Twee-gata. Da jeg var ung på det glade 90-tall så var skranglemusikk her i landet brukt på band som Astroburger og The Tables og utenlandske grupper som for eksempel Pavement. Nå skal jeg forsøke meg ut på en «Topp 10 skrangle-liste». Takk for invitasjonen Deichman! Slik innleder Per Ole Bratset i The High Water Marks vår nye låt-liste.

Av: Victor Josefsen / Foto: Privat

– Jeg har alltid likt musikk der artister har gode låter, men svært limitert erfaring med instrumentene sine. Lo-fi på 90-tallet hadde mange gode eksempler på dette og likeså mye av amerikansk punk på 80-tallet. Felles for låtene på denne lista er at de hangler av gårde, på grensen til å gå opp i liminga. Men de er uimotståelig gode låter som kler den skranglete produksjonen, forteller Per Ole Bratset.

1. The Clean – Anything Could Happen (Flying Nun Records, 1981)

The Clean var første band fra det legendariske Flying Nun Records i New Zealand. De har gitt ut sporadiske utgivelser helt utpå 2000-tallet. Det har alltid vært bra! Men de første singlene, som kan høres på samleren med det originale navnet «Compilation» fra 1986, er helt klart de mest skranglete og beste. Denne singelen er fra deres første og kom ut i 81. Så utrolig bra! Kilgour-brødrene har gitt ut flere soloalbum også. Og ingenting skuffer!

2. Smog – Strawberry Rash (Drag City 1993)d

Dette er første låt fra LP’en «Julius Caesar» som Bill Callahan spilte inn etter å ha blitt dumpet av kjæresten sin, Lisa Suckdog. Det er ikke akkurat en klassisk break-up record. Callahan i dag er en ganske anerkjent singer-songwriter, men de første skivene er veldig lo-fi og veldig skranglete! En annen favoritt fra plata er I am Star Wars som har det frekkeste Rolling Stones sample-tracket noensinne! Om han ikke hadde vært så smal, så hadde de saksøkt han så inni granskauen!

3. Sportsguitar – Very Weird (Matador 1997).

Sportsguitar fra Sveits ga ut et knippe gode album før de ble riktig dårlige. Men på Very Weird, som er første låt fra den fantastiske plata «Married, 3 Kids», var de helt perfekte. Dette er en skikkelig vindskeiv låt, og den er så utrolig bra! Jeg har vanskelig for å forklare hvorfor. Han synger gebrokkent engelsk, gitarene er ustemte og trommisen virker som om han ikke følger helt med, men det fungerer!

4. Astroburger – Vincent Van Gogh (Big Ball Records 1992)

Jeg husker jeg kjøpte «I Used To Be Mod» på Voices of Wonder på Grünerløkka på tiden rundt da den kom ut. Det var stas å dra til Oslo for å kjøpe skiver, og jeg hadde vanligvis en liste over hva som måtte prioriteres. Denne stod høyt. Jeg pleide å høre denne låta gang på gang, mens jeg kopierte sologitaren. For en låt! Astroburger har gitt ut så mye bra, og jeg mener «2001 A Pop Odyssey» er noe av det aller beste som har kommet ut i norsk musikk noensinne. Direkte merkelig at det ikke er blitt skrevet en bok om den eller noe. The High Water Marks fikk gleden av å spille med Astroburger i Athen i år. Det var stas! Jeg tror ikke de skjønte hvor stor fan jeg er.

5. Royal Trux – The Spectre (Drag City 1993)

The Spectre er fra «Cats and Dogs», Royal Trux sitt beste album i mine ører. De ga ut veldig mye. Neil Hagerty spilte i Pussy Galore med Jon Spencer før han startet Royal Trux med Jennifer Herrema. De var utrolig gode fra første tone. Absolutt alt de har gitt ut er veldig bra. Men om jeg skulle velge en låt og en skikkelig skranglete en, må det være The Spectre. Teksten er veldig mystisk, og litt okkult også. Alt stemmer!

6. Henry’s Dress – Target Practice (Slumberland Records, 1996)

Denne låta er fra LP’en «Bust em Green». Jeg tror ikke du finner denne på strømmetjenester, men den ligger på YouTube. Dette var et kortlivd band før Amy Linton (som synger på denne låta) startet det mer suksessfulle The Aislers Set. Denne LPen har kjempebra lyd. Veldig overstyrt og skranglete. Alle låtene er kjempecatchy og gode! Det burde komme noen reissues på banen. Flere trenger å høre dette!

7. Chrome – TV As Eyes (Siren Records, 1979)

Dette er første låt fra «Half Machine Lip Moves». Hilarie og jeg brukte å lytte til denne på repeat den tiden vi først ble kjent. Det er veldig metallisk og aggressivt og selvfølgelig skranglete som bare det. Vokalisten Helios Creed, tror jeg, er mer kjent som soloartist. Men det er på tidlige Chrome-plater han virkelig skinner. Dette er gull!

8. Guided by Voices – My Impression Now (Engine, 1994)

Dette er den beste låta fra den beste EP’en som Guided by Voices (eller kanskje noen annen) har utgitt. På denne tiden ga GbV ut en haug singler og EP’er på flere forskjellige indielabels. Mye av det hadde helt utrolig shabby produksjon. Men sentralt står låtene til Robert Pollard. De fleste band som hadde klart og hostet opp en så bra låt som My Impression Now, ville helt klart lagd flere versjoner av den og produsert den bedre etter hvert. Men ikke disse gubbene fra Ohio. De var for lengst på nye prosjekter, lenge før denne skiva kom ut. Kvaliteten og kvantiteten på denne tiden var helt uten sidestykke, og dette er peak, syns jeg. Sa jeg at det også skranglet?

9. Secret Square – I’ve Been Watching (Elephant 6, 1996)

Full Disclosure, dette er kona mi – Hilarie Sidney – sitt band, som hun hadde sammen med Lisa Jansen. Hilarie var også i The Apples in Stereo på denne tiden, og spilte sammen med Lisa som rytmeseksjonen i Neutral Milk Hotel. Denne låta er på den selvtitulerte mini-LP’en, som var femte utgivelse på Elephant 6. Dette er noe av det mest eksperimentelle og skranglete som er kommet ut på denne labelen, noe som sier litt. Dette er en kjempebra plate, som er veldig undervurdert når en tenker på de andre bandene de spilte i på den tiden, og det måler seg fint opp.

10. Beat Happening – Our Secret (K Records, 1985)

Fra første skive, som bare heter «Beat Happening». Kanskje det beste eksempelet på at du ikke trenger instrument-ferdigheter, eller sangstemme for den saks skyld, for å skape vakker musikk. Tekstene og innlevelsen til Calvin Johnson kan gi gåsehud. Lydbildet er kun en gitar, trommer og denne mørke stemmen som sjelden er i tune med musikken. Det fungerer kjempegodt! Ingen overdubs eller noe fancy produksjon heller. Denne låta skrangler som bare det, og den er så vakker at den har vært på min spilleliste på telefonen i flere år. Jeg blir aldri lei.

The High Water Marks – «Consult The Oracle» (Album, 2025)