Kim Gordon: Subversiv, rytmisk avantrock
71-årige Kim Althea Gordon bød på en overskridende feberhet amalgamasjon av droning, støy og eksperimentell rock på Vulkan Arena i Oslo 4. november mens hun tekstlig og audiovisuelt debatterte forbrukskultur og kvinnens rolle i samfunnet og kunsten. Mer avant garde og relevant enn de fleste yngre kolleger gir hun og kvartetten publikum både intellektuell føde og hektende rock bygget på no wave, trap rap, glitsch- elektronika og industriell rock, og hun leverer en forestilling undertegnede vil filosofere lenge over.
Tekst: Jan-Olav Glette Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Med nøkkelsporet «Bye Bye» er det i gang. Stikkord fra en pakkeliste og observasjoner rundt det. Kommentarer til konsumerismen som omslutter og eier oss. Like konkret oppramsende som mer abstrakt problematiserende og poetisk.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Det støyende, rytmiske lydfernisset treffer i magen. Rumlende, fragmentert og rått. En påminnelse om at musikk kan være langt mer enn mer eller mindre behagelig lydtapet. Den soniske kraften er knivskarp, og konstruert med arkitektonisk presisjon der den borrer seg inn i øregangenemed relativt høyt, massivt volum. Musikken og tekstene til den Los Angeles-baserte, men Rochester, New York-fødte musikeren og stilikonet må man ta stilling til.
Samtidig er det frigjørende, modig, vittig og sensuelt. Hovedpersonen selv har en introvert kulhet og utstråling få kan matche. Kim Gordon er kledd i en langermet svart, sateng bluse, rådyr Celine shorts og tynne sølvsko med høye hæler, som paradoksalt understreker hvor fanget hun selv er av kapitalismen hun kritiserer så heftig.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Kvinnen, med bakgrunn som frontfigur i notabiliteter som undergrunnsrock-pilarene Sonic Youth (og alter egoet Ciccone Youth), Free Kitten, Harry Crews, Tomorrows Tulips og free form lekne Body/Head i nyere tid, halvt snakker og halvt synger lyrikken.
Maskulin hulhet, kvinnelig frigjøring, kjøpt opprør og markedsført identitet er bare noe av tematikken. Camilla Charlesworth står for bass og en elektronikk og Madi Vogt med stødig og rytmisk ekspressiv tromming. Sammen med uttrykksfulle Sarah Register på gitar, frembringer de et drivende godt musikalsk samkok. De er et riktig så godt rockeband når de vil og tilfører friskhet med elektronikken og den frie genre-tilnærmingen.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Med tung muskulær kraft gjør de en vital versjon av «I’m a Man» er Kim Gordon, som ble født 28. april ,strutter selvsikkert rundt på scenen. Bråkete og stolt, med tekst som underminerer og kontrasterer. Iblant spiller hun også gitar, men overlater de mer innfløkte partiene til sine musikere. Holder en tone med lange droner, eller hengir seg til rivende støyriff. Poengterer innholdet mer enn noe annet mer ekspressivt.
Stemmen er fraværende og skarp på en og samme tid. Ofte lavt og hest hviskende. Låtene fra ‘The Collective’ og ‘No Home Record’ (inspirert av regissør Chantal Akermans film No Home Movie) er omformet i en mer støyende og rocka form.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Musikken er i konstant bevegelse og tar inn element av samtidens musikalske uttrykk. Samtidig er hennes kunstbakgrunn, hang til installasjoner og det performative et tydelig bakteppe/senter for mye. Alltid kompromissløs og idiosynkratisk. Det er lett å kjenne igjen Kim Gordon, tross at hennes sound og uttrykk konstant er i flux.
Slik de visuelle bakgrunnsbildene er surrealistiske, repeterende sirkulære og fragmenterte, er også lydbildet noen ganger psykedelisk og tett sammenvevd (her «Psychedelic Orgasm«). De opererer med alternativ tuning, feedback og dissonans og vier mye plass til pop hooks.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Grensen mellom pop, rap og kunstrock blir uskarp og nærmest ikke-eksisterende. Publikum får servert lyden av storby-undergrunn, urbant kaos og eksperiment. T- banen, smog, kunsten og menneskene der. Observert gjennom en skjerm eller et bilvindu. Noen ganger er tekstene enkle, hverdagslige og mundane. Som om hun har hentet frem det kollektive minnet, f.eks. i Warholske «Air BnB».
Mer enn hennes tidligere kolleger, den alternative rockinstitusjonen Sonic Youth, utfordrer hun rock- og pop-konvensjoner og forventninger både lydlig og tekstlig. Noen ganger er det uklart hva som er pre-recorded opptak, og hva som er spilt og sunget her og nå foran de tilstedeværende i kveld. Blant annet kan det høres vokal når Gordon har lukket munn. Om dette er prosesserte lyder av tidligere vokal eller opptak.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Faktisk åpner seansen med kveldens hovedartist med en playback-avspilling av outtaket «Bangin’ on the Freeway«, avspilt på anlegget med film i bakgrunnen og ingen bandmedlemmer på scenen. Intensiteten bygges opp gradvis med akselererende kraft, tilstedeværelse og utagerende tilnærming til instrumenter og scenebevegelser. Det er lidenskapelig og deilig kaotisk omveltende.
Etter hvert virvles det opp ett herlig musikalsk driv. Undertegnede er som besatt og trenger stadig lengre inn i musikken. Støyende elektroniske partier overdøver nesten stemmen hennes. Samtidig får de på scenen frem villskapen hos publikum. Flere kvinnelige publikummere skriker infernalske, høylytte gledesutrop og kaster seg ut i vill uhemmet dans. En mannlig publikummer drar barrikaden frem og tilbake, opp og ned mens han headbanger. Å lytte til Kim Gordons kvartett er en fysisk omveltende opplevelse.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
To låter fremføres etter det times lange hovedsettet. «Hungry Baby» og «Grass Jeans». Sistnevnte, en enkeltstående låt hvor inntektene gikk til en nonprofit organisasjon Fund Texas Choice, som hjelper til å finansiere texaneres reise til abortklinikker i andre stater. Gordon benytter anledningen ved introduksjonen av denne til å uttrykke håp om forandring og bedre tider foran valget i USA 5. november.
På siste ekstranummer henter gitarist Sarah Register frem et skrujern som hun benytter til å skape gitar-dissonans. Hennes omgang med gitaren har vært distinkt og leken aftenen igjennom. Det har vært en spesiell høstkveld undertegnede absolutt ikke ville vært foruten, og som jeg kommer til å reflektere over i lang tid.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Ukonvensjonell, radikal og lidderlig fascinerende. Nok en kveld der jeg i noen inspirerte øyeblikk fortapte meg i og ble ett med lyden fra den soniske ungdommen.
Zamilska på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Oppvarmeren Zamilska var med å bidra til dette, selv om hennes suggerende beats nok hadde fungert ennå bedre på Jaeger eller The Villa en lørdagskveld. Jeg ble uansett revet med og besnæret av den mangesidige dansemusikken.
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Kim Gordon på Vulkan Arena. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Sjekk relaterte saker under, inkludert Kim Gordons memoar «Girl in a Band», en sjeldent vellykket kunstnerbiografi.
Sjekk også:
Kim Gordon – ‘No Home Record’ (Deichman: Årets album 2019, Stian Bjørnsson Hope).
Kim Gordon – «Air BnB» (Ferske spor uke 45/2019).
‘Alle menn med respekt for seg selv digger bassist Kim Gordon’, fra Sonic Youth – ‘Daydream Nation ‘(1988 – en hyllest til 80-tallet. Igjen!).
Kim Gordons 2Girl in a Band» er en av favorittbøkene til Charlotte Myrbråten og Linn Halvorsrød, fra Ærlig om pop og politikk med Razika og Linn Halvorsrød: Påskeaften 1996 – et stykke norsk musikkhistorie.
Du kan låne bøker og musikk fra Norske albumklassiker-serien på Deichman
